Du er her: Forside > Vi mener > Prinsipprogram > 3. Norge i den kapitalistiske verden

3. Norge i den kapitalistiske verden

Norge som en del av verdenskapitalismen

Norge er et kapitalistisk land. Den herskende klasse er borgerskapet som eier og kontrollerer mesteparten av produksjons- og finansmidlene. Et lite mindretall hersker direkte økonomisk over det store flertall. Vi regner med at ca 10 % av befolkninger eier og kontrollerer ca 90 % av kapitalen i landet.
Privatkapitalismen er hovedsakelig forankret i industri, skogbruk, skipsfart, handel, kredittvesen og servicenæring. Men den kapitalistiske utvikling brer seg til stadig større områder.
I visse bransjer og på mange steder dominerer de selvstendige små og mellomstore bedrifter. De har stor betydning for landets økonomi (produksjon, omsetning og tjenesteytelser), bosetting og sysselsetting. Men mange arbeider under vanskelige forhold og særlig de minste bedriftene er i en utsatt stilling. Mange nedlegges, slukes av konserner eller underordnes storkapitalen gjennom forskjellige former for avhengighet. Massenedleggelse av industribedrifter, store som små, skaper massearbeidsløshet. Mange norske bedrifter som ble opprettet med lån fra statsbankene (Industribanken, Garantifondet for skip m.m.) og fikk nærmest gratis rammebetingelser (Vei, tomt, vann m.m.) fra lokalsamfunnet (fylkes- og primærkommuner) for å etablere seg, men får flytte uhindret til utlandet med lavere lønninger og priser – uten. vederlag tilbake til samfunnet. Lokalsamfunnet mister arbeidsplasser og inntekter. Små samfunn går i oppløsning da de deretter mister skoler, nærbutikk, post m.m
Denne kyniske utnyttelse av statlige og offentlige fordeler for kapitalistene er lovlig politikk i dagens Norge. De offentlige hjelpeordningene må ta seg av de arbeidsledige.

Gjennom det økonomiske avhengighetsforholdet til det kapitalistiske verdensmarkedet, de transnasjonale storkonsernene og medlemskapet i NATO er Norge bundet til imperialismen. Samtidig utvikler den norske kapitalismen selv imperialistiske trekk. Det skjer gjennom skipsfarten og den økte kapitaleksporten. Mer og mer "norsk" kapital investeres i utlandet. Dette medvirker til å integrere landet i den kapitalistiske verdensøkonomien og det imperialistiske system.

Klassestrukturen i det norske samfunnet

Norge er et klassesamfunn som hviler på den grunnleggende motsetningen i kapitalismen, motsetningen mellom arbeid og kapital. De tre sosiale hovedgrupper i det norske samfunnet er borgerskapet, arbeiderklassen og mellomlagene. Det store flertall av det norske folk hører hjemme i arbeiderklassen eller mellomlagene.

Borgerskapet

Bare et par prosent av de mennesker som bor i landet vårt hører sosialt og økonomisk til borgerskapet. Borgerskapet er differensiert i forskjellige grupper etter rikdom og makt. Det finnes mindre kapitalister, mellomstore kapitalister og storkapitalister. Under storborgerskapets kontroll er også monopolkapitalen. Storborgerskapets representanter sitter i styrene og har aksjemajoritet i disse selskapene.

Monopolkapitalen i norsk industri, handel, skipsfart, skogbruk, bank og forsikring er, gjennom kapitaldeltakelse, personalunioner og andre former for tilknytning, flettet sammen til en finanskapital.
Storaksjonærene i industri, handel, skipsfart etc. er representert i bankenes styrer og representantskap. Samtidig eier storbankene betydelige aksjeposter i norsk industri. Sammenfletningen mellom storkapital i industri, bygge- og anleggsvirksomhet, skipsfart, varehandel, servicenæring og kredittvesen blir tettere. De store kapitaleierne bestemmer hvor industri og annen næringsvirksomhet skal reises og hvilke bedrifter som skal legges ned. De har styringsretten som følge av sitt eiermonopol. De tilhører monopolborgerskapet som utgjør den mest velstående og rike samfunnsgruppen med en betydelig politisk makt gjennom sin interessepartier og politiske løpegutter innen styringsorganene i landet.
Monopolborgerskapet utgjør det sosiale toppsjiktet i samfunnet. Dets innflytelse og rikdom har økt i hele etterkrigstida og fortsetter å øke. Den høye kapitalkonsentrasjonen viser både hvor liten og hvor mektig den klikk er som representerer finanskapitalen. Et fåtall rike familier og enkeltpersoner som representerer disse, personifiserer finanskapitalen. De har en dominerende innflytelse over hele landets næringsliv og dermed over andre viktige områder av samfunnslivet.
Denne storfinansen er økonomisk, sosialt og politisk nært knyttet til den internasjonale monopolkapitalen. Disse kreftene er arbeiderklassens og hele det arbeidende norske folks hovedmotstander. Kampen må i første rekke begrense og redusere deres økonomiske og politiske makt for å bane vegen for virkelig sosialt og politisk framsteg i landet, og for en overgang til sosialismen. Monopolborgerskapets representasjoner i bedriftenes styrer, generalforsamlinger og råd må erstattes av representanter for arbeidernes organisasjoner og sammenslutninger.

Arbeiderklassen

Arbeiderklassen er den andre av de to hovedklassene i det norske samfunnet. Dens vesentlige kjennetegn er at den ikke eier produksjonsmidler. Den er således tvunget til å selge sin arbeidskraft for lønn på markedet. Over tre firedeler av landets befolkning tilhører arbeiderklassen. Arbeiderklassen øker i antall da flere og flere utøvere i de tidligere ”frie yrkene” (leger, advokater, arkitekter, m.fl.) mister sin selvstendige virksomhet og må selge sin arbeidskraft for å leve.
Således blir en stadig større del av yrkesbefolkningen lønnstakere. Også gruppen "selvstendige" i handel, industri, handverk, jordbruk, fiske og innen akademiske yrker avtar. En økende del av disse lag og funksjonærene proletariseres og glir objektivt inn i arbeiderklassen eller er i ferd med det, bl.a. mange teknikere og ingeniører. På denne måten blir arbeiderklassen sosialt mer uensartet enn tidligere. Samtidig får store og viktige lønnstakergrupper inntekts- og arbeidsvilkår som likner industriarbeidernes. De blir ”deklasserte”. Allikevel er ”kjernegruppene” i arbeiderklassen i dag: industriarbeidere, transportarbeidere, olje- og gassarbeidere, vanlige funksjonærer i handel og kontor og de som arbeider i de tyngste sektorene innen helse og hotell- og restaurantbransjen.
Den viktigste delen av arbeiderklassen både økonomisk og politisk er fortsatt industriarbeiderne som skaper de største verdiene – blir mest utbyttet - selv om de tallmessig går tilbake også i vårt land. Storindustriproletariatet, arbeiderklassens, skal være den mest bevisste og organiserte del. Det har lært at det enkelte individ ikke kan stå aleine. Deres klassebevisst må allikevel hele tiden utvikles og ikke forvitres. Det er en av de viktigste oppgavene til de kommunistiske partier å bidra til økt klassebevissthet og å slå tilbake høyrepartienes og sosialdemokratenes kontinuerlige anstrengelser for å svekke arbeiderklassens tro på seg selv, sin betydning og krefter og retten til å virkeliggjøre sine rettmessige interesser og behov.
Industriarbeiderklassen er den viktigste faktor i verdi- og merverdiskapningen. Fordi den står i den direkte produksjonsprosessen, er den nå som før kapitalens hovedobjekt for utbyttingen. Industriarbeiderne får en høy grad av organisasjon og disiplin i selve arbeidet. Dette øker med produksjonens samfunnsmessige karakter, spesialiseringen og arbeidsfordelingen. Derfor er industriproletariatet objektivt den mest revolusjonære kraft i samfunnet.
Den teknologiske utviklingen innebærer en sterk tendens til at industriarbeiderne går tilbake i antall. Det er en sterk utfordring for hele arbeiderbevegelsen å utvikle en ny tenkemåte som ivaretar og videreutvikler klassebevisstheten i andre grupper som også har uforenlige og motstridende interesser til kapitalismen, lik industriarbeiderne til nå har vær eksponent for.

Den vitenskapelig - tekniske revolusjon og arbeiderklassen

Parallelt med den vitenskapelig - tekniske revolusjon (VTR) skjer det store strukturendringer i industriarbeiderklassen. Nye yrkesgrupper og sosiale lag oppstår, mens gamle fagarbeider-grupper forsvinner. Forskerne, ingeniørene og teknikerne blir en stor og viktig gruppe.
Utbyttingen av sammensatt arbeid, dvs. arbeid som krever ulike prosesser med ofte spesialiserte arbeidere, produserer større verdi og mer profitt enn det enkle arbeid, får økt betydning for kapitalen. Det har dannet seg to nye arbeidsmarkeder. Ett for høyt kvalifisert arbeidskraft som er knyttet til den nye teknologien og forskningen. Og et annet for mindre kvalifisert arbeidskraft som brukes i bransjer med tradisjonell teknologi eller til enkel operatørvirksomhet i avanserte bedrifter. Felles er at de alle i sin arbeidsfordeling blir fjernt fra de ferdige produkt. De opplever bare sin egen avgrensete arbeidsoppgave og ikke hele produksjonsprosessen. De får ikke noe forhold til det endelige arbeidsresultatet. Mennesket blir enda mer fremmedgjort i arbeidsprosessen. Fremmedgjøringen svekker klasse-bevisstheten, yrkesstoltheten og betydningen av å være skapende og deltakende i samfunnet.
Ulikheten i arbeidsmarked og kvalifikasjoner får store menneskelige og sosiale konsekvenser. Det blir et dypere skille i arbeiderklassen når det gjelder lønn, sosial trygghet, kunnskaper og status. Kapitalen utnytter denne differensieringen. Det stiller arbeiderbevegelsen overfor nye utfordringer.
Innføring av ny teknologi og vitenskapens integrering i produksjonen gjør at det kan produseres atskillig mer varer med langt mindre arbeidskraft enn før. Det er flere arbeidsplasser i tjeneste- og servicesektoren enn i industrien. Denne sektorens andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) har økt. Det betyr ikke at industriproduksjonens betydning har avtatt. Det er bare industriarbeidernes antall som har sunket, ikke deres sosiale, økonomiske og politiske betydning. Den materielle sektoren (industri, herunder olje- og gassproduksjonen, oppdrett, jordbruk, fiske) "forsørger" flere og flere mennesker i den ikke-materielle sektoren.

Samfunnet var og er kapitalistisk

Mesteparten av landets eksport er varer. Tjenester utgjør bare en liten del (i 2005 en tidel) av utenrikshandelen. Vi har derfor ikke gått inn i "det postindustrielle samfunn". Nye begreper som "det postindustrielle samfunn", "informasjonssamfunn", "servicesamfunn", "utdanningssamfunn", som borgerlige samfunnsforskere bruker, er egnet til å forvirre og bedra. Slike begreper avleder fra det grunnleggende: produksjonen blir mer og mer samfunnsmessig, mens tilegnelsen av produksjonsresultatet forblir privat. Uansett hva man velger å kalle dette, er samfunnet kapitalistisk. Man forsøker å innbille oss at arbeiderklassen ikke lenger finnes og at klassekampen er avblåst. Vi er nå i ”samme båt”. Storkapital og arbeidere. (Røkke, Reitan ror samme båten som hjelpearbeideren på Aker og hun som sitter i kassa på Rema)
Også arbeidet i den ikke-materielle sektor endres. Flere og flere arbeidsoperasjoner innen handel, kontor og servicenæringer industrialiseres og automatiseres. De vanlige lønnstakerne i denne sektoren får en økonomisk og sosial stilling som likner industriarbeidernes.

Mellomlagene

Mellom borgerskapet og arbeiderklassen finnes det ulike sosiale grupper, mellomlagene. De "gamle" mellomlagene består av det store flertallet av bønder, fiskere, håndverkere, småhandlere og andre selvstendige yrkesgrupper. Deres økonomiske grunnlag er egen arbeidsinnsats og har som regel privat eiendomsrett til beskjedne produksjons- og finansmidler. "Selvstendigheten" er i dag meget begrenset og relativ. Mange av dem har stor gjeld, og ofte er de svært avhengige av storkapitalen, blant annet som underleverandører. De er forgjeldet til banker, forsikringsselskaper og andre finansinstitusjoner og er i hele tiden i en kamp mot monopolene for å kunne overleve.

De "nye" mellomlagene består hovedsaklig av funksjonærer i privat og offentlig virksomhet. De har som oftest en inntekt og stilling i arbeidslivet som ligger over gjennomsnittet av lønnstakere. Disse funksjonærene har enten avgrensete funksjoner eller de kan være selvstendige og stundom ledende i virksomheten.


Jordbruk

Primærnæringene som jordbruk og fiske har mindre betydning for totaløkonomien og utgjør en liten andel av befolkningen. Men fortsatt er dette det eneste livsgrunnlaget i store deler av landet. For landets bosetting, selvforsyning, kultur og miljø har disse næringene stor betydning. Dessuten gir næringene flere sekundære arbeidsplasser i distriktene. De er også viktige for at Norge skal være selvforsynt med mat.
I jordbruket er produksjonsenhetene gjennomgående små og for det meste selveide. Det er en ubetydelig kapitalistisk struktur i selve jordbruket og samvirketanken står sterkt blant bøndene. Fortsatt ytes vesentlige tilbakeføringer over statsbudsjettet til bøndene og deres organisasjoner.

Overføringer til det tradisjonelle jordbruket er i de siste 20 årene blitt kraftig redusert. Staten krever at bøndene skal drive mer intensivt for å pine ut jorda (mer korn pr. krone) og tenke rent forretningsmessig. Subsidier er fyord hos høyrekreftene. De som ikke klarer seg ved egen hjelp må gå til grunne. Så kan kapitalkreftene og de store driftsenhetens overta. Samtidig har det offentlige satset på stuktur-rasjonalisering og nisjeprodukter. Satsing på bygdeutviklingsprodukter som er noe helt annet enn tradisjonelt og solid faglig – vitenskaplig landbruk, har ikke skapt vesentlig nye arbeidsplasser i distrikts-Norge. Resultatet av denne politikken er at stadig flere småbønder og særlig de med under 1 årsverk forsvinner. Norge må heller satse på økologisk matproduksjon og ”kortreist mat” som er mindre forurensende p.gr.a. kortere transport. Det er ingen grunn til å tro at regjeringens EU- tilpasning, gjennom EØS-avtalen, sluttet ved folkeavstemningen den 28.november 1994. Tvert om ser det ut til at utarmingen av distriktene vil fortsette.

En jordbrukspolitikk etter EU-tilpasningsmønsteret vil forsterke tendensen til overgang fra korndyrking til melke - og kjøttproduksjon på Østlandets flatbygder. Det vil føre til at industrielle driftsformer tar overhånd på bekostning av spredt bosetting og levende bygder.
Landbruksdepartementets nye praktisering av jord- og konsesjonslovgivningen fører til at mindre bruk ved eierskifte blir tillagt de større brukene som tilleggsjord.

NKP vil bekjempe denne utviklingen. Forsvinner flere av de små brukene og dermed grunnlaget for mye av bosettingen, ødelegger det etter hvert hele næringsgrunnlaget i utkant- Norge. Derfor vil NKP samarbeide med alle organisasjoner som ser behovet for en aktiv og helhetlig jordbrukspolitikk.


Rovdyrpolitikken

Rovdyrpolitikken truer i dag primærnæringene i Utkant-Norge. Det er store tap for de som driver med sau og rein. Småbrukere og reineiere er i ferd med å gi opp og legger ned næringene p.gr.a. tap av og skader på dyr. NKP mener at de som driver disse næringene må sikres den nødvendige trygghet og økonomi slik at næringene kan opprettholdes. Dette er også et ledd i å sikre bosettingen i distriktene og en del av vår distriktspolitikk På den andre side har ikke arten mennesket noen naturgitt rett til å utrydde andre arter eller raser på jorden. Det er vår plikt å sørge for at alle arter kan leve sammen. NKP går inn for et bestandsmål som sikrer en levedyktig bestand av gaupe, jerv, ulv og bjørn i Norge. Når det gjeld bestandsmål for rovdyr kan ikke NINA gis ei slik oppgave aleine. Vi opplever at NINA er under stadig press for privatisering, og bestandsmål må derfor vedtas i Stortinget. Men bestandsmål bør være totalt antall dyr framfor et tall med nye ynglinger. Etter Rio-konvensjonen kan vi oppfylle artsmangfoldet ved å ha rovdyr både i de definerte områder de skal være og utenfor. Dette kan minske rovdyrproblemet for beitenæringene. Selv om vi setter næringa først skal den ikke komme på bekostning av internasjonale avtaler om rovdyr. Vi må også sette krav til at næringa sørger for de vernetiltak som er mulige for at sau og rein ikke blir tatt av rovdyr.


Fiske

I fisket har det skjedd en sterk kapitalistisk utvikling og sosial differensiering. Det pågår en overgang til mer kapitalkrevende farkoster og redskaper. De er nå de store trålerederiene som hersker og får de store fiskekvotene. For å berge ressursene må trålerflåten reduseres betraktelig.
Men fremdeles er det slik at flesteparten av fiskerne, særlig fjordfiskerne, helt eller delvis eier og dermed har kontroll over sine egne produksjonsmidler. For at det ressursvennlige fjordfiske og bosettingen langs kysten skal overleve må vi kreve at fiskekvotene ikke følger fiskefartøyene men den enkelte fisker. Kvotene må ikke være omsettelige på et rent kapitalistisk marked med de store selskapenes og monopolenes dominerende kjøpekraft som konkurrere ut enhver ungdom som vil videreføre fiskeritradisjonene langs kysten. Fiskeribanken må sette de nye fiskeutøverne i fokus og gi dem rimelige lavrentelån til båter og utstyr. Man bør sette i verk dannelse av fiskekooperasjoner med fellesdrift man hadde bl.a. før krigen. Fiskeoppdrettsnæringa må sterkt begrenses. Lakseoppdrett er i dag ikke bærekraftig for miljøet i havet. Oppdrettsfisken ødelegger de biologiske og genetiske forholdene til villaksen, forsøpler mærene og havet med avfall og øker algeveksten. Den er også for det meste monopolisert (Salmar) med storkapitalistiske eierinteresser. NKP mener at all oppdrettsnæring må skje på land i kummer som ikke forårsaker forurensninger av havet. Storkapitalens makt må reduseres til fordel for lokale interesser til fordel for distriktspolitikken. Vi opplever at når oljeressursene tømmes i andre deler av havområdene forsøker de monopolistiske oljeselskapene å få del i nye områder særlig nordover i landet. Det er kjent at de viktigste oppvekstområdene for arktisk torsk og miljøet for silda ligger i Nord-Norge. Oljeselskapene er kyniske i sin ekspansjon etter nye lete- og utvinningsområder uten tanke på det biologiske mangfoldet i havet ved oljekatastrofer. Det finnes ingen oljevernberedskap som kan forhindre oljekatastrofer til havs. Vi opplever gang på gang at ”det som ikke kan skje” allikevel skjer. Oljeselskapene med regjeringens velsignelse toer sine hender. Ingen må stå ansvarlig. Selskapene slipper unna med bøter. NKP mener at det ikke skal utdeles nye letekonsesjoner langs kysten av Trøndelag og nordover. Det må ikke bores og produseres olje og gass utenfor Lofoten, Vesterålen og Troms (Senja) som er det største matfatet for vår befolkning.
Også mellomlagene blir på forskjellige måter - om ikke så direkte som arbeiderklassen - utbyttet av den innenlandske og utenlandske monopolkapitalen. Det gjelder særlig småprodusentene som er avhengige av lånekapital og kostbare produksjonsmidler. Disse gruppene er viktige forbundsfeller for arbeiderklassen.


Viktige samfunnsgrupper

De intellektuelle

De intellektuelle er personer som hovedsaklig utfører åndsarbeid og som gjerne har høyere utdanning (Akademikere). Denne gruppen er meget differensiert, sosialt og yrkesmessig. Noen intellektuelle hører hjemme i borgerskapet. Andre tilhører mellomlagene. En stor del hører sosialt til arbeiderklassen eller nærmer seg den. Allerede Marx snakket om "en vitenskapelig utdannet arbeiderklasse".
Den rivende vitenskapelig-teknologiske utviklingen har ført til at mange med høy utdanning er ansatt i utdanningssektoren. Et økende antall ansatte i offentlig virksomhet, har også en slik bakgrunn. De intellektuelle er blitt en stor samfunnsgruppe. De blir i dag rekruttert fra bredere sosiale lag enn tidligere. De fleste fortsatt fra borgerskapet har den høyeste utdanning. For mange barn og ungdom fra arbeiderklassen – særlig innvandrere – dropper ut i ungdomsskolen og får en dårligere utdanning.
Mange intellektuelle deltar på ulike plan i kapitalens ledelse av det økonomiske, politiske, administrative og ideologiske livet i samfunnet. Særlig viktig er deres rolle som produsenter og spredere av borgerlige ideer og verdier.

Tidligere hørte det store flertallet av intellektuelle til borgerskapet og mellomlagene og var preget av borgerlig syn. I dag har mange intellektuelle objektivt en stor betydning for arbeiderklassen og dens organisasjoner. Subjektivt, individuelt, har mange et manglende syn på sin stilling i produksjonen (vi er ikke ”arbeidere”) og sosialt (vi er uunnværlige og står over arbeideren) i samfunnet. De er preget av borgerlig tankegods og må skoleres i sosialistisk tenkning eller vil deres betydning for arbeiderklassen være minimal.

Kvinnene

Kvinnene er fortsatt en diskriminert gruppe. Kvinnenes liv og arbeid verdsettes lavere enn mennenes. Diskrimineringen kan reduseres under kapitalismen. Men først under sosialismen - kommunismen skapes vilkårene for helt å avskaffe den.
I det kapitalistiske samfunnet blir ikke forholdene lagt til rette for at kvinner kan ha sin plass i arbeidslivet. Allikevel er kvinnene en viktig arbeidskraftreserve for kapitalen. De kan lett manipuleres ut og inn av arbeidsmarkedet etter behovet for arbeidskraft. Synet på kvinnens plass har nok forandret seg gjennom kvinnekamp og ulike lover som skal sikre kvinners rettigheter i samfunnet som for eksempel ved ansettelser. Det tradisjonelle borgerlige rollemønsteret er fortsatt basert på at kvinnens plass er i hjemmet. Det oppfattes derfor som riktig å sende kvinnene tilbake til hjemmene når arbeidsløsheten øker.

Kvinnenes økonomiske avhengighet svekker deres posisjon i samfunnet. Likestillingsloven gir formell likestilling. Men for at sosial og politisk likestilling mellom menn og kvinner skal bli reell, må kvinnene ha økonomisk selvstendighet. Grunnlaget for selvstendighet er å kunne forsørge seg selv. Kvinner må snarest ha oppnådd likelønnsprinsippet i arbeidsliver. Lik lønn for likeverdig arbeid.
Flere kvinner har gått ut i arbeidslivet, men ofte som deltidsansatte. Selv om husarbeidet er blitt sterkere industrialisert (bruk av ferdigmat, nye tekniske husholdningsmaskiner osv.), har kvinnens yrkesaktivitet ført til at hun er blitt dobbeltarbeidende. Stillingsandelene i en rekke yrker er for små. Det gir dårlig lønn, lav innflytelse på arbeidsplassen, ingen pensjonspoeng m.m. Vi må snarest få lovfestet at de som ønsker det får heltidsstillinger og faste ansettelser. Vikarbyråene må ut av arbeidsmarkedet og utsetting av virksomheter på anbud innen helse- og sosialsektoren må forbys

Klasseundertrykkelse og kvinneundertrykkelse er flettet sammen. Dette kompliserer de sosiale motsetningene. Gjennom kvinnenes egen kamp har folks bevissthet om dette endret seg i positiv retning. Kvinner og menn i alle klasser og grupper som utbyttes og undertrykkes, må i fellesskap kjempe for å endre samfunnsforholdene. Kvinnene utbyttes også som seksualobjekter i den spekulative pornoindustrien. Kroppen framstilles som varer som kan kjøpes og brukes alt etter tilgjengelighet og pris. En viktig del av kvinnekampen er også kampen mot pornografi og prostitusjon.

Ungdommen

Ungdommen er en gruppe som undertrykkes og utbyttes på en spesiell måte under kapitalismen. Den hører til de mest utsatte gruppene i samfunnet. Den rammes først av krisene og arbeidsløsheten.
Den unge generasjonen har en usikker tilværelse under de stadige svingninger mellom høykonjunktur og lavkonjunktur. Mange unges drøm om en trygg og lys framtid forsvinner bl.a. på grunn av faren for en atomkrig som vil ødelegge alt liv. Framtida blir borte.
Dette er hovedårsakene til pessimismen og virkelighetsflukten hos mange ungdommer. I en slik situasjon vil alkohol og narkotika lett komme til å framstå som umiddelbare erstatninger for manglende framtidstro.
Ungdommen har på flere måter en særegen stilling i samfunnet. Den ser på livet ut fra sine spesielle forhold. Strømninger og moter blant den øker skillet til de eldre generasjoner. Mange unge utvikler sine kulturer uavhengig av de "voksnes" verden i sterkere grad enn tidligere. Og de føler at herskende atferdsnormer og idealer bryter sammen, uten å ha noe å sette i stedet.

Ungdomstida blir forlenget i takt med kravet om lengre utdanning. Langt flere unge er elever og studenter enn tidligere. Det betyr at ungdommen fremmedgjøres fra arbeidslivet, samtidig som de unge får flere teoretiske og tekniske kunnskaper. Men mange ungdommer som søker høyere utdanning, får ikke adgang til dette på grunn av strenge og ensidige opptaksvilkår. En stadig større del av ungdommen står således uten både utdannings- og arbeidsmuligheter.
Etter krigen var det en av de viktigste oppgavene å bygge ut et uavhengig og menneskefokusert skolesystem. Hovedoppgaven var å gi alle en allmennutdannelse og at elevene skulle oppdras til selvstendige og kritiske mennesker. Ved siden av å gi kunnskaper skulle man utvikle hele mennesket. Det var krav allerede fra opplysningstiden (Humboldt) da man forkastet det trangsynte, autoritære undervisningssystemet. Man skal utvike moralsk følelse, praktisk kyndighet til å ta moralsk og politisk velfunderte avgjørelser og estetisk dømmekraft. Dette har endret seg i takt med utviklingen av det kapitalistiske samfunnet i Norge. I dag er det kapitalkreftene som styrer utdanningspolitikken. Fra å bli oppdratt og utdannet til gagns mennesker og dyktige fagarbeidere skal de nå tilpasses næringslivets varierende behov for arbeidskraft på de områder der merverdi og profitt er størst. Man er tilbake til føydalismen på mange måter.

De unge har en rekke felles trekk og interesser, men på samme tid er de som andre generasjoner i det norske folk delt i ulike klasser og sosiale lag. For de yngste er denne delingen preget av deres familiebakgrunn. De tilhører foreldrenes klasse. Først når de kommer i et eget selvstendig forhold til produksjon og arbeidsliv, får de sin egen klassetilhørighet. Barn og ungdoms klassebakgrunn danner, sammen med geografiske forskjeller og ulike boligmønstre, grunnlaget for viktige skiller innen en tilsynelatende enhetlig ungdomsmasse.

All ungdom må gis like og gode muligheter til å utvikle sine evner innen kunst og idrett. Det sosialistiske samfunnet vil ha ressurser til å bygge og drive kulturskoler og idrettsarenaer og ulike positive fritidsaktiviteter (for eksempel musikk-, film- og danseklubber)

Arbeiderungdommen blir i særlig grad rammet av kapitalismens kriser. Den rammes sterkest av arbeidsledigheten. Den kommer inn i et utdanningssystem, preget av tradisjoner og et miljø som er fremmed for den. Dette systemet har et borgerlig innhold.
Ungdommen har under kapitalismen en naturlig interesse i å gjøre felles sak med arbeiderbevegelsen og andre framskrittskrefter. For arbeiderbevegelsen er det derfor en viktig oppgave å aktivisere og skolere ungdommen i kampen for fred, demokratiske rettigheter og sosialisme.
I atomalderen, da selve livet er truet, har all ungdom uansett klassetilhørighet en alt overskyggende interesse: å stå sammen i kampen mot faren for utslettelseskrig og miljøkatastrofer. Derfor støtter ungdom opp om alle de bevegelsene som har til overordnet mål å redde vår jord.

Innvandrere og flyktninger

Kriger og den neoliberalistiske markedsøkonomien i den kapitalistiske og imperialistiske del av verden har tvunget millioner av mennesker fra død, lemlestelse, sosial nød og økologiske katastrofer. Disse flykter til land der de tror liv og helse kan sikres og at de kan få utdannelse og arbeid. Vi skiller mellom innvandrere som flytter p.gr. av økonomisk og sosial nød og asylsøkere (asylanter) som flykter fra tortur og faren fra å bli drept og må søke om en særlig oppholdstillatelse (asyl). De som kommer på humanitært grunnlag når forholdene i hjemlandet er stabile og trygge. Ulovlige, papirløse flyktninger som kom som barn eller har integrert seg i det norske samfunnet over år med arbeid og sosiale kontakter må få oppholdstillatelse om nødvendig med amnesti.

I mange år har debatten i Norge vært absurd og avslørt at vi ikke har noen innvandrer- eller flyktningepolitikk. I stedet har de blitt utnyttet av reaksjonære og partipolitiske krefter for sine egne, kortsiktige formål. Reelt har denne gruppen blitt et brikke i den ideologiske kampen. Særlig har det værtnedslående å følge Aps (sosialdemokratenes) utvikling både i Norge, og særlig i Danmark, og ellers innen EU. Ap er blitt, sammen med Frp, det mest innvandrerfiendtlige partiet. Glemt er at mange nordmenn for 70 år siden selv måtte flykte til Sverige, England og USA for å berget livet mot den nazistiske okkupasjonsmakta.

NKP vil ha en innvandrer- og flyktningepolitikk som bygger på en klassemessig og internasjonalistisk holdning. Det er også klasseforskjeller mellom rike og fattige; mellom dem som er vant til å undertrykke og de som blir undertrykket. I dag er ca 1/3 fra EU-land, USA, Canada og Australia. Det er de øvrige 2/3 som utsetes for diskriminering og rasehets.


NKPs hovedprinsipper er:

Konkret skal de ha undervisning i norsk språk og kultur og tilbud om videre- og etterutdanning. I grunnskolen skal de også ha undervisning i sitt morsmål. Undervisningsmyndighetene må utarbeide en helhetlig plan for undervisningsforløpet.

Innvandreren skal ha rett til bolig som alle andre grupper og få bosette seg der de ønsker.

Vi krever en målrettet innsats for å utrydde diskriminering av innvandrere på arbeidsmarkedet. De skal instrueres av arbeidsledelsen i arbeidsprosesser, bruken av redskaper, i omgangen av miljøfarlige materiale, bruk av vernetiltak slik at den enkelte forsår betydningen av dette. Alle opplæringssentra skal ha personale som er utdannet til arbeid med innvandrere.

Alle skal sikres gjennom lov mot alle former for sjikane med utspring i fremmedhat og rasisme. Barn og ungdom må gis en oppdragelse som tar avstand fra rasisme og diskriminering. Her har skolen det største ansvaret


Samene og kvænene

På 1960 og 70 tallet skjer det en økende grad av bevisstgjøring og radikalisering hos den nye generasjonen samer. Samenes sak blir også i økende grad også en urfolkssak. De samiske organisasjonene arbeidet aktivt for å delta i det internasjonale urfolksarbeidet blant annet gjennom stiftelsen Verdensrådet for urfolk (WCIP).
Fornorskingspolitikken som hadde pågått siden siste halvdel av 1800 tallet toppet seg omkring Altakonflikten rundt 1980. Alta-saken gjennomgikk flere stadier fra kraftutbyggingssak, til Masi-sak, miljøsak, samerettssak og til slutt urfolkssak. Hele Alta-saken gikk gjennom mange kriser og kulminerte med 600 politifolks rydding av sameleiren og fjerningen av lenkegjengen i Stilla 15. januar 1981. For de norske myndighetene ga erfaringen fra Alta-saken behov for en egen dialog og kontakt med samiske organisasjoner. Myndighetene opplevde at muligheten og evnen til å styre over samene var sterkt svekket, samtidig som Norges håndtering av sitt urfolk vakte internasjonal oppsikt. Samene har vært aktive for å få vern mot storsamfunnet ved å få ”urfolkstatus”. Den reviderte ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater ble godkjent av Stortinget i 1990.

Samene er en egen etnisk gruppe som gjennom århundrer er blitt diskriminert økonomis, sosialt, språklig og religiøst, Allikevel er det store klassemotsetninger i den samiske befolkningen. Det er en gruppe reineiere som har egeninteresser i privat drift og de kjøper arbeidskraften til reingjeterne. I fjordene i Nord-Norge har vi grupper av kvener (av svensk og finsk herkomst) og sjøsamer som lever av fjordfiske og småbruk. Disse gruppene må sikres fiskerettigheter i fjordene. Reineierne er stort sett reaksjonære og stemmer borgerlig. De eiendomsløse kvener og fjordsamer og reingjetere har derfor felles interesser med arbeiderklassen.

De har allikevel hatt samme opplevelse av det norske storsamfunnets undertrykkelse. Det første store opprøret mot de norske styresmaktene kom under Kautokeino-opprøret på 1850-tallet. Det neste var Alta-konflikten i 1978-1981 da man uten rådslag og samarbeid med samenes ulike representative organisasjoner besluttet å demme ned den unike Altaelva. Til tross for store demonstrasjoner og sivil ulydighet p.gr. av de udemokratiske beslutningene – da en minoritet med urfolksstatus ble overkjørt, de store økologiske og reindriftsmessige negative konsekvensene ble neglisjert, fikk regjeringen med sosialdemokratene (Ap) sin vilje igjennom. Alta-saken markerer et tidsskille i samepolitikken i Norge. Samene ble i praksis anerkjent ikke bare som en minoritet, men også et urfolk. Da striden mellom statsmyndighetene og samene var på det mest intense i 1980-81 var det behov for politiske innrømmelser om samiske rettigheter. Dette resulterte i enighet mellom regjeringen og sameorganisasjonene om at dette skulle skje etter nærmere utredninger.

Rett etter ble Sametinget opprettet for å ivareta samenes felles interesser. NKP støttet aktiv motstanden i Alta og opprettelsen av et eget parlamentarisk organ som en politisk motvekt mot storsamfunnet når samenes interesser trues (Sameparlamentet).

I 2005 fikk man vedtatt ”Finnmarksloven” som gir samene førsteretten til å høste av naturen i Finnmark fylke. Finnmarksloven anerkjenner at samer og andre har rettigheter til grunn og naturressurser i Finnmark. Slike rettigheter har folk de fleste steder ellers i Norge fått anerkjent for lenge siden. Det har vært en naturlig utvikling der bruk av naturen gjennom generasjoner har nedfelt seg i eiendoms- og bruksrettigheter. En slik naturlig utvikling har ikke Finnmark hatt. Det skyldes mye at naturbruken i Finnmark opp til i dag har vært overveiende preget av jakt, fiske, fangst og reindrift, mens den ellers i landet har vært mer preget av jordbruk.
NKP støtter denne særloven for å beskytte de tradisjonelle næringene til en minoritet som ble undertrykket i generasjoner. Den må allikevel praktiseres med fornuft slik at etnisk norske og finske innbyggere som bor i fjordområdene skal også ha fiskerett.

Det er imidlertid et problem at kvenene og sjøsamene, som minoritetsgrupper, ikke har noe liknede beskyttelse.

Samene har i dag gjennom sin kamp oppnådd like rettigheter til skole, utdanning, arbeid og sosiale goder men bare gjennom kamp mot storsamfunnet, særlig mot høyrepartiene


Homofile og lesbiske

Disse gruppene ble i generasjoner betraktet som psykisk syke med perverst seksualliv. Inntil 1975 hadde de en psykiatrisk diagnose. De ble forfulgt og trakassert og hadde ikke fulle rettigheter i samfunnet. Kommunistene har aldri diskriminert noen for rase, religion, kjønn: ei heller for ulik seksuell legning. Vi har støttet lovene for retten til ekteskap, retten til adopsjon og kunstig befruktning. De skal ha samme rettigheter som heterofile. All diskriminering og trakassering slås ned med straff. Skolen har et særskilt ansvar i å gi korrekt og objektiv opplysning om andre seksuelle legninger enn den heterofile.


De funksjonshemmede

Et samfunns demokratiske sinnelag – dets etikk og moral – kan bare måles i forhold til måten det ivaretar tryggheten og mulighetene for et verdig liv til de svakeste. I det kapitalistiske samfunn anses de ikke som fullverdige da deres innsats i arbeidsliv og produksjonsliv ikke er 100 %. Deres evne til å skape merverdi og profitt er mindre.

NKP krever:

De skal ha tilrettelagte boliger med eventuelt tilsyn.

Oppjusteringen av uføretrygden skal følge lønnsutviklingen og ikke pensjonsutviklingen

NKP mener at bare et sosialistisk samfunn kan tilfredsstille alle menneskers behov uten å skjele til arbeidsevne og utbytting.


Økonomisk maktkonsentrasjon

De store bedriftene har en stor og stigende del av den samlete sysselsetting i bergverk og industri. Likeledes av den totale bruttoproduksjonsverdien i næringen. Langt sterkere enn konsentrasjonen av produksjonen er konsentrasjonen og sentraliseringen av kapitaleiendommen i store monopolforetak. I de seinere årene har en rekke av dem sluttet seg sammen i konserner. Monopolene inngår samarbeidsavtaler om produksjon, priser, markedsdeling og teknologi. Dette finner sted innen de fleste bransjer. Konsernene får en økende del av produksjonen, lønnstakerne, investeringene, omsetningen og profitten i industrien. Samtidig fusjonerer foretak i ulike næringsgreiner.

I handelen trenger store monopolforetak - varehus og kjeder - vekk småkjøpmennene, spesielt i tettstedene. Supermarkedene får hånd om mesteparten av omsetningen i detaljhandelen

I handelsflåten konsentreres en større del av tonnasjen på noen få hender. De store rederiene inntar en sentral plass i norsk monopolkapitalisme.

Også i skogbruket er det samlet veldige arealer og rikdommer hos noen få. En håndfull private skogeiere (Løvenskiold) og selskaper (Norske Skog) eier flere millioner dekar skog.

Særlig hurtig og kraftig skjer kapitalkonsentrasjonen i bank og forsikring. Antallet forretningsbanker synker jamt. De to største bankene svarer aleine for over halvparten av forretningsbankenes samlete forvaltningskapital. Samme utvikling kan vi registrere når det gjelder forsikringsselskapene og sparebankene. Meglerne utgjør en ny overklasse i landet som lever av spekulasjoner innen bolig- og børssektoren. De lever av at boligprisene og at markedet for råvarer forverres for vanlige mennesker. Meglerbransjen øker bevisst prisene for å tjene mest selv.

De lover som styrte markedes frie muligheter til å spekulere i dyrtid og øke arbeiderklassens utgifter (Prisloven) er avskaffet av sosialdemokratiet til kapitalistenes fordel. Særlig er det en tragedie for vanlige husholdninger og bedrifter at Energiloven ble avskaffet i 1991. Norge som er selvforsynt med strøm har aldri eksportert til det frie markedet så mye strøm på bekostning av vår egne befolkning. Staten som eier 90 % av kraftselskapene håver inn enormt utbytte, men den gruppen mennesker med dårlig betalingsevne må gå på sosialkontoret for å få økonomisk hjel til strømregningene. Isteden skulle utbyttet gå til lavere strømpriser i landet. Det sosialdemokratiske statsapparat er i dag den største utbytter av arbeidsfolk.

Den norske og internasjonale økonomiske krisa

Monopolkapitalismen, anført av USA opplever nå sin alvorligste krise. Krisa er en systemkrise. En krise som er en del av det kapitalistiske samfunnssystemet selv.

Roten til krisa er utbyttingen av arbeiderklassen. Kapitalistenes strev etter maksimal profitt er systemets drivkraft. Under monopolkapitalismen spiser de sterkeste de svakere.

Den vitenskaplig tekniske revolusjon sørger for økt effektivitet hvor stadig færre arbeidstakere produserer stadig mer. Arbeidsløsheten stiger på tross av økt produksjon og verdiskapning. For å øke utbyttet presser bedriftseierne lønningene ned eller produksjon flyttes til fattige land, med dårlig fagorganisering og krav til arbeidsmiljø. Produksjonen øker, men lønningene reduseres. Færre mennesker får råd til å kjøpe varer og tjenester. Det blir mindre avsetning av disse. Vi får en overproduksjon, lagrene fylles og systemet kommer i alvorlig krise. Krisa rammer særlig de fattige land hvor antallet som lider av underernæring og sult har økt fra 1,0 til 1,2 milliarder mennesker i 2009. De lever i den ytterste nød, men har ikke penger til å kjøpe mat og andre nødvendighetsvarer. Et tydelig bevis på at Kapitalismen har gått ut på dato.

Overproduksjonskrise startet for ca. 40 år siden. Produksjonen økte raskere enn kjøpekraften allerede på 1970-tallet. Folk måtte låne penger. Vi fikk en kraftig økning av kreditt og gjeld. Kredittmarkedene økte med en vekst i de finansielle tjenestene. På slutten av 1980 årene sto disse for ca. 55 % av BNP. i OECD-landene. Mindre enn halvdelen av veksten stammer altså fra den virkelige vareproduksjonen. I EU har nedbyggingen av den offentlige sektor i begynnelsen av 1990 årene også bidratt til synkende kjøpekraft. En EU-rapport fra 1994 slår fast at arbeidsløsheten er fordoblet på 20 år og ingen vet hva som skal gjøres. For å øke sine profitter har bankene gått inn i spekulasjon på det uregulerte frie internasjonale finansmarkedet. I 2009 utgjør derivater av gjeldsbrev og annet på det uregulerte internasjonale finansmarkedet 1,5 tusen milliarder US dollar. Dette tallet er 30 ganger større enn hele verdens BNP til sammen. Storfinansen i de store bankene har deltatt i dette pyramidespillet med fiktive verdier, og tjent store profitter. Statene må inn og redde bankene fra konkurs, ved å sprøyte inn enorme summer av offentlige midler. Dette er en omfordeling til storfinansen av våre penger, pengene som skulle brukes til elementære menneskelige behov. I Norge har regjeringen sprøytet inn 500 milliarder for å sikre de norske bankene. Til sammenlikning har den norske regjeringa kun bevilget 20 milliarder til kommunene som skal gå til direkte investeringer som kan gi arbeid..

Sosialistiske land opplever ikke kapitalismens krise i sin egen økonomi, men blir berørt av utviklingen på verdensmarkedet.

Kapitalismens krise kan ikke løses innenfor systemet. USA har kun sin styrke i en overlegen militærmakt. De vil fortsette sin krigsproduksjon og utvide sine imperialistiske røverkriger for å sikre strategisk kontroll med energi og økonomi. Norge er storleverandør av dødelig krigsmateriell (jfr. Israels barbariske folkemord i Gaza). De borgerlige og sosialdemokratiske systempartiene vil fortsatt lojalt støtte den USA-ledede Nato-imperialismens internasjonale trusseløvelser og røvertokter. Militæropprustningen rettet mot ”terrorisme” og terrorlovgivning i USA og Europa er en del av en fascistisk samfunnsutvikling i den kapitalistiske verden. Alt tyder på at denne makta vil brukes i forfølgelse og undertrykking av politisk aktive i arbeiderklassen, øke rasisme og antikommunisme (nylig vedtatt i OSSE).

Den 30/9 2008 rapporterte avisen Army Times at en hel armebrigade var flyttet fra Irak tilbake til USA bl.a. for på permanent basis å møte sivil uro og demonstrasjoner, og at nok en brigade vil bli trukket tilbake fra Irak, med samme oppgave. I følge USAs Krigshøgskole skal forsvarsdepartementet koordinere kreftene for å sikre den politiske makten dersom det skulle utvikle seg sivile konflikter eller uro i flere delstater eller over hele landet. Dette betyr at i USA er overklassen innstilt på å innføre militærdiktatur.


Hva og hvor mye som skal produseres bestemmes ikke ut fra folkets behov, men ut fra de store aksjeeiernes profittinteresser. Investeringene skjer ikke etter en samlet landsomfattende plan, men ut fra det enkelte foretaks snevre og egoistiske beregninger. Derfor forekommer "overkapasitet", "overinvesteringer" og "overproduksjon". Samtidig plasseres en økende del av kapitalen og overskuddet i utlandet, mens bedrifter her i landet legges ned. Derfor opplever vi arbeidsløshet og innstramminger.

Det er stor mangel på boliger, sykehus, skoler, veier, barnehager osv., og også store udekkete behov for en rekke forbruksvarer. Og dette skjer i en tid da veldige, revolusjonerende teknologiske framsteg skaper stadig høyere arbeidsproduktivitet og åpner store muligheter for menneskene, muligheter vi har under forutsetning av demokratisk styring og kontroll med sterke økningen i børsomsetningen. Ved siden av de "tradisjonelle" storkapitalistiske haiene, dukker det opp "nyrike" børsspekulanter som snylter på samfunnet og oppnår "gevinst", samtidig som de unndrar det offentlige for milliardbeløp. Dette er også uttrykk for en langt sterkere eiermobilitet, ved at aksjepostene hyppig skifter hånd, og en tilsvarende økt utviklingen og kapitalbevegelsen de seinere åra. Dette ytrer seg først og fremst gjennom den usikkerhet blant de ansatte. Spekulasjoner og konkurser koster samfunnet milliarder av kroner
Utenlandsk kapital har i mesteparten av dette hundreåret hatt en sterk stilling innenfor norsk industri. Den internasjonale monopolkapitalen kommer inn både som lånekapital og som direkte plassering i norske foretak eller ved at det opprettes underavdelinger av moderselskapene. Ikke minst kommer den internasjonale kapitalen inn gjennom de transnasjonale selskapene.
Den utenlandske kapitalen er særlig konsentrert om de viktigste eksportnæringene; elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri, jern og metallindustrien og oljesektoren. Dette er næringsgreiner med typiske storbedrifter som svært ofte er prisgitt politikken til den internasjonale monopolkapitalen. Men utenlandsk kapital trenger nå også inn på andre områder.
Den norske monopolkapitalen deltar på sin side i utbyttingen av arbeiderklassen i andre kapitalistiske land og i utbyttingen av u-land. Dette skjer på flere måter og i økt grad. Norge er ikke lenger bare et land som importerer kapital. Mer og mer av de store selskapenes og bankenes kapitaloverskudd, som er en frukt av de norske lønnstakeres arbeid, eksporteres til utlandet i stedet for å investeres i norske arbeidsplasser. Også norsk storkapital søker dit profitten er størst. Som storkapitalen i andre industriland kjøper den norske billige rå- og matvarer fra u-land og selger dem som ferdige industrivarer til høye priser. Norske redere høster store fortjenester på en imperialistisk utbytting av disse landene. Samtidig "utflagges" norske båter for at rederne kan skaffe seg billig arbeidskraft og unndra seg beskatning. Dette er strid med norske interesser. Det viser at kapitalen ikke har noe fedreland.
På denne måten får de norske storkapitalistene en del av den profitten som verdensimperialismen høster. I likhet med andre lands monopolkapitalister, profitterer også de norske på militariseringen De ser med misnøye på alle folk som kjemper for nasjonal og sosial frigjøring, og støtter krigføring mot folk og nasjoner som har reist seg mot imperialismen. Og de presser på for å få Norge tilsluttet EU, også etter at over 1.5 millioner velgere (52, 2 %) sa NEI til EU- medlemskap ved folkeavstemningen, 28/11-94. Dette viser hvor unasjonalt det norske storborgerskapet er i vår tid. Den norske monopolkapitalen er aktivt interessert i å holde oppe det imperialistiske systemet. Den er med i den verdens- omfattende samordningen av imperialismens økonomiske, politiske og militære makt. Norsk industri produserer og eksporterer militært utstyr i betydelig omfang og knyttes sterkere til internasjonal rustningskapital. Monopolkapitalen arbeider for å knytte Norge nærmere til imperialismens militære og økonomiske blokker. Den er alltid villig til å prisgi det norske folks interesser når den selv kan dra nytte av det.

Statsmonopolkapitalismen i Norge

Også den norske monopolkapitalen gjør staten til organ for sine særinteresser. Gjennom de mange offisielle og halvoffisielle råd og utvalg, samarbeidsorganer, bransjeutvalg osv. styrkes de korporative trekk og tendenser i den moderne borgerlige statens utvikling. Gjennom nærings- og arbeidsgiverorganisasjonene (NHO, Bankforeningen, Norges Rederiforbund, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon etc.) styrker storfinansen sin innflytelse over viktige og store deler av statsapparatet.

Kapitalismen i Norge blir mer og mer statsmonopolkapitalisme. Det betyr: i tillegg til at storfinansen dominerer økonomien, bruker den statsapparatet til å fremme sine interesser. Staten blander seg direkte inn i økonomien, og stort sett på monopolkapitalens vilkår. Derfor er det også i Norge slik at monopolkapitalens og statsmaktens oppfatninger og praksis i økonomien og politikken går sammen.

Sosialdemokratiet spiller en betydelig rolle i statsmonopolkapitalismens utvikling. Dels på det ideologiske plan gjennom klassesamarbeidsteoriene og teorien om at staten står hevet over klassene og klassekampen. Dels på det praktisk-politiske plan gjennom samarbeidet med storkapitalen via statsapparatet og "samarbeidsorganer". Som regjeringsparti er Arbeiderpartiet på mange måter det mest høvelige redskapet for storkapitalen. I forbindelse med offensiven for å få Norge inn i EU så vi at høyresiden i partiet fullt ut var villig til å påta seg rollen som politisk propagandist for storkapitalens interesser.

Viktige kjennetegn ved den statsmonopolkapitalistiske utviklingen og politikken er:


Alt dette truer folkets demokratiske rettigheter og krever samlet kamp mot monopolkapitalen og for demokratiet.

Demokratiet i Norge

Borgerlig demokrati

Det borgerlige demokratiet var i sin tid et stort steg fram i vår historie. Det har eksistert i mer en halvannet århundre. På flere områder er det blitt utvidet gjennom arbeiderklassens og andre klassers og gruppers kamp. Dette har alltid skjedd under sterk motstand fra borgerskapet og høyrekreftene. Den herskende klasse og dens stat har blitt tvunget til viktige innrømmelser.

Vi har alminnelig stemmerett. Stortinget gir lover, og regjer- ingen står til ansvar overfor Stortinget. Grunnloven proklamerer trykkefrihet og ytringsfrihet og en begrenset streikerett. Ingen skal dømmes uten lov og ingen straffes uten dom, og i en rekke domstoler deltar også lekdommere. Kommunene har et visst selvstyre.

Likevel er demokratiet begrenset. Arbeiderklassen og andre arbeidende lag har ingen reell makt i staten. Demokratiet begrenser seg til politiske, sosiale og kulturelle områder og er mangelfullt. Ofte er det bare formelt. Folket avgir stemme annethvert år, men blir i stor grad holdt borte fra styre og stell. Livsviktige avgjørelser for folk og land treffes av et stadig voksende stats- og administrasjonsapparat og av de store selskapene og deres organisasjoner. Beslutningsprosessen gir lite rom for folkets egen medvirkning.

Demokratiet uthules

Mer og mer makt samles i den utøvende statsmaktens organer. Makten til de lovgivende og folkevalgte organer innskrenkes. Stortinget har ikke den samme betydning for landets styre som før. Det er i stor grad blitt redusert til et sandpåstrøingsorgan. Saksbehandling både i statsapparat og lokale myndighetsorganer blir mer og mer byråkratisk. Den politiske makten sentraliseres. Kommunene pålegges flere og flere oppgaver av staten, samtidig med at statens politikk forverrer primærkommunenes og fylkeskommunenes økonomi.

Disse antidemokratiske og autoritære trekkene ved den nåværende staten forsterkes. De kommer i motsetning til norske demokratiske tradisjoner. Tradisjonene forutsetter at de folkevalgte styringsorganer skal spille den sentrale rollen, både på riksplanet gjennom Stortinget, og lokalt gjennom fylkestingene og kommunestyrene.

Krisetrekkene ved det borgerlige demokratiet rammer også enkeltmenneskene. Personer og partier med et annet politisk syn og andre klasseinteresser enn det styresmaktene og storborgerskapet godtar, blir diskriminert.

Forfattere og kunstnere, forskere og andre intellektuelle som utfordrer det bestående, utsettes for ulike grader av synlig og, kanskje mest, usynlig sensur og press fra dem som sitter med den økonomiske makten og har kontrollen over landets kulturliv.

Folk som på ulike måter står i opposisjon til det bestående, risikerer den dag i dag å bli satt på mer eller mindre synlige svartelister. Man kan f.eks. risikere å bli urettmessig forbigått ved ansettelser, fortidd i pressen, på ulike måter forfulgt på arbeidsplassen og i lokalmiljøet.

Det finnes et utall av metoder. "Beredskapsloven" Norge fikk i 1950 var i strid med de demokratiske prinsippene i Grunnloven og de demokratiske rettsreglene i den norske rettergangsordningen. Denne loven gir politimyndighetene fullmakt til å treffe tiltak mot framskrittskreftene i landet i situasjoner som de herskende kretser her hjemme eller i NATO betrakter som farlige for seg og sin makt.

Maktorganer som i hovedsak alltid har tjent storborgerskapet, fortsetter å bestå i vårt land - med sine generaler, politi- sjefer, sikkerhetsagenter, dommere og byråkrater. Topplederne i apparatene kommer i det alt vesentlige fra de privilegerte lagene i samfunnet, eller det er folk fra andre samfunnslag med en lojal holdning overfor de bestemmende storkapitalistiske kretsene i inn- og utland. De ser en trussel og en hovedfiende i sosialismen og den revolusjonære arbeiderbevegelse, og handler ut fra dette. Særlig er det store militære NATO-apparatet en trussel mot den demokratiske styreformen. Samtidig sløser det bort enorme materielle ressurser og tar verdifull arbeidskraft vekk fra samfunnsnyttig virksomhet.

Borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer avløser hverandre, men det statlige maktapparatet og maktstrukturen forblir uendret. Demokratiet kan ikke utvides vesentlig uten at selve statsapparatet demokratiseres og etter hvert får et annet klasseinnhold.

Demokratiet stanser foran bedriftsporten

Det borgerlige demokratiet omfatter ikke arbeiderklassens eget materielle livsgrunnlag - selve arbeidet. Det ledende prinsippet i lovverket og maktorganene er å beskytte den private eiendomsrett og den herskende klasses makt og interesser.

Kapitalistene må regne med den styrke den organiserte arbeiderklassen representerer og kan derfor ikke skalte og valte helt som de vil. Det gjelder også forholdene i produksjonen. Men likevel har kapitalistene kontrollen og avgjørelsen i bedriftene. Selve styringsretten har bedriftseieren og hans representanter. Arbeiderne og funksjonærene har ingen reell medbestemmelse. De blir holdt utenfor kjennskap til stillingen og framtidsutsiktene for de bedrifter og foretak der de selv skaper de materielle verdiene som danner grunnlaget for samfunnets liv. De er ikke med på å bestemme bedriftens produksjon og investeringer. De har ingen myndighet til å hindre negative virkninger av strukturrasjonaliseringen og innføringen av ny teknologi, eierskifte, nedlegging og utflagging. På det økonomiske området er de demokratiske rettighetene langt sterkere begrenset enn på det politiske. I virkeligheten hersker et kapitalistisk bedriftsdiktatur.
Spørsmålet om hvem som skal ha den avgjørende makten, de som produserer eller de som profitterer, er et viktig og revolusjonært demokratiseringskrav. Kapitalistene frykter dette kravet fordi det sprenger rammene for det borgerlige demokratiet og rokker ved selve grunnlaget for kapitalens økonomiske makt og dens styringsrett.

NKP vil ha større representasjon av arbeiderens organisasjoner inn i styrerommene, i generalforsamlingene og råd og utvalg. Etter hvert skal de utgjøre et flertall som får innsikt i eiernes økonomiske disposisjoner, produksjonsvalg og i saker som angår fusjoner med mer.

Ikke minst må de avvise alle de fallskjermer, opsjoner og de ublu lederlønningene som bedriftslederne får av verdiskapningene – av arbeidernes arbeid.

Frihet og demokrati

Frihetskravet har alltid vært sterkt i det norske folk. Men det har aldri hatt det samme innhold for undertrykkerne som for de undertrykte, for overklassen som for "allmuen". Nasjonal, individuell og sosial frihet har forskjellig mening i arbeiderklassen og borgerskapet.

Dagens monopolkapitalister og høyrekrefter hevder retten til fritt - uten innblanding fra folket - å kunne oppheve landets nasjonale sjølvråderett, fritt å kunne konsentrere den økonomiske makten i sine hender, fritt å fortsette sin utbytting av det arbeidende folk, fritt å flytte norsk kapital til utlandet, fritt å stanse eller holde i gang produksjonslivet etter egne avgjørelser. Denne friheten påberoper de seg i kraft av sin private eiendomsrett til produksjonsmidlene. Med frihet mener de markedskreftenes frihet. Folkets frihetskrav i vår tid er frihet til forsvar av landets selvstendighet. Det er frihet fra monopolkapitalens klasseherredømme, frihet fra utbytting og undertrykkelse, frihet fra frykt for arbeidsløshet og usikkerhet for morgendagen. Det er frihetskrav som forutsetter et samfunn der friheten for hver enkelt av oss er forutsetningen for den frie utviklingen til alle. Et slikt frihetskrav kan kapitalismen ikke oppfylle. Det kan bare et samfunn uten utbytting og klassemotsetninger.

Det borgerlige samfunn bruker begrepene frihet og demokrati som om de var identiske. Det ene brukes i stedet for det andre, og omvendt. Men i virkeligheten utelukker demokrati en full frihet. Demokrati er en statsform og betyr alltid begrensninger i frihet, gjennom lover, plikter og påbud, statens utøvelse av sin tvangsmakt osv. Det borgerlige demokrati er hovedsakelig et demokrati for borgerskapet.

Historiens gang går fra enevelde til borgerlig demokrati, fra borgerlig demokrati til sosialistisk demokrati - altså samtidig fra mindre frihet til større frihet. Og fra utvidet sosialistisk demokrati til opphevelse av demokratiet som statens tvangsmakt. Først da blir mennesket virkelig fritt.

Marxismen knytter frihet sammen med innsikt i nødvendigheten. For å bli frie må menneskene lære å kjenne de lovene som styrer samfunnsutviklingen. Ut fra denne innsikten kan menneskene skape forhold som etter hvert gjør demokratiet overflødig som statsform og mennesket virkelig fritt.

Monopolisering av mediene

Den herskende klasses ideer er samfunnets herskende ideer. Borgerskapet hersker også på det ideologiske området.

Kapitalen kjenner ingen nasjonale grenser. Det gjør heller ikke kapitalistenes ideologi. Imperialismens ideologiske offensiv omfatter hele den kapitalistiske verden, også Norge. Den er nå også på offensiven i Øst-Europa.

Den moderne kapitalismens ideologi dyrker individualisme, egoisme og ubegrenset privat initiativ. Den driver hemningsløs antikommunisme så vel i en direkte, plump og naken form, som i mer raffinerte former. Etter Sovjetunionens og andre sosialistiske staters oppløsning er den fortsatt tilsynelatende uhemmet i sin rabiate antisosialisme og antikommunisme.

Ånds- og kulturliv kommersialiseres og forflates. Kulturen, ikke minst idretten, blir et viktig område for utbytting, en kilde til berikelse for kapitalen. De borgerlige massemediene - både aviser, ukeblad, radio og fjernsyn - er spekulasjonsobjekter. Tale- og trykkefriheten monopoliseres gjennom økt konsentrasjon innenfor mediebransjen.

Dette skjer også ut fra ideologiske motiver. Målet for storkapitalen og høyrekreftene er å få kontroll med informasjonsstrømmen. Gjennom den påvirkes våre synspunkter og standpunkter. Tilsynelatende er informasjonen allsidig, men i virkeligheten er den ensidig, silt gjennom de borgerlige nyhetsbyråene som beherskes av store monopoler. Flommen av reklamefinansierte fjernsynsprogrammer over stadig flere kanaler, bidrar til passivisering og forflatning i samfunnet.

Det foregår en storstilt ideologisk manipulering av folkemassene. Store ord om frihet, demokrati, fri meningsdannelse og informasjon blir under slike forhold hykleri. Om man f.eks. går inn for å melde Norge ut av NATO så applauderes dette av makthaverne og deres talsmenn under henvisning til at NATO garanterer din frihet til å være mot NATO. Standpunktet ditt blir m.a.o. mot din vilje snudd til sin egen motsetning. Plutselig er du blitt gjort til NATO- tilhenger! Frimodige ytringer om uvesentlige spørsmål tillates og oppmuntres. På den måten blir opposisjonen gjort ufarlig. Grunnleggende kritikk av det kapitalistiske systemet forties. Vi kan med god grunn snakke om en medieimperialisme.

"Markedsøkonomien" er blitt et overordnet prinsipp

Men selv om borgerlige ideer er framherskende i vår del av verden, og borgerskapet rår over veldige midler til å utbre sin ideologi, finnes det også andre ideer som ikke lar seg utslette. Det gjelder først og fremst ideer basert på marxismen. Disse ideene som fikk verdensomspennende utbredelse, er langt fra døde og maktesløse. Mellom den borgerlige og den marxistiske ideologi pågår en vedvarende konfrontasjon og kamp. Denne kampens betydning øker og har prinsipiell karakter - både her i Norge og i verdensmålestokk.

Mange av de samme trekkene vi ser i mediebransjen, kan vi spore innenfor undervisning og kultur.

Krisen i den borgerlige kulturen

Borgerlig tenkning og propaganda gjennomsyrer undervisningen og lærebøkene.

Utdanningssystemet rasjonaliseres etter kapitalens behov. Undervisningsplanene skal tjene monopolkapitalens krav til en arbeidskraft den selv ønsker, for at den mest profitabelt kan utnytte et moderne produksjonsutstyr. Motsetningen mellom monopolkapitalens behov for snevert spesialutdannete produksjonsarbeidere og produksjonsledere og ungdommens krav på allsidig kunnskap skjerpes.

Opphoping av makt og innflytelse på monopolenes hender når det gjelder kultur og utdanning, skaper økte motsetninger. Kultur- arbeidere og kulturforbrukere reagerer på forflatningen og fordummingen. Det reageres mot amerikaniseringen av kulturlivet. Kapitalismens forfallstendenser gjenspeiles i masseproduserte filmer, tegneserier og magasiner. Den tradisjonelle borgerlige ideologien er kommet i alvorlige vansker. Derfor forsøker storborgerskapet å lansere nye ideer og normer for å beholde det ideologiske hegemoniet. Ett eksempel på dette er lanseringen av nykonservatismen og "markedsliberalismen".

Ungdom, og ikke minst kvinner, reagerer mot den konservative påvirkning og dominans som storborgerskapet utøver på kultur- og utdanningssektoren. Man er på leting etter nye og progressive verdier og ideer også i Norge.

Innen borgerlig ideologi og tenkning skjer det også en differensiering. Borgerskapet splittes i synet på viktige spørsmål. Først og fremst gjelder det holdningen til fred og avspenning. Hovedskillet går mellom nykonservatismen, som representerer klasseinteressene til storborgerskapets høyrefløy, og den borgerlige og småborgerlige liberalismen.

Toneangivende borgerlig moral er pengemoralen. Utviklingen av kapitalismens indre motsetninger, først og fremst klasse- motsetningene, svekker grunnlaget for denne moralen og de øvrige borgerlige ideene. På den annen side forsterker den vitenskapelig-tekniske utviklingen midlene til å utbre og konservere disse ideene.

Den ideologiske og psykologiske krigføringen

Imperialismen driver en omfattende og systematisk ideologisk og psykologisk krigføring for å forsvare sine klasseinteresser og maktposisjoner.

Denne krigføringen var først og fremst rettet mot "kommunismen" og de sosialistiske land. Gjennom massemedia tok og tar de sikte på forvirre og passivisere folket med antikommunistisk propaganda. "Ny grobunn" for sosialistiske ideer og marxistisk tenkning skal forhindres. Samtidig skjønnmales og lovprises den "vestlige verden" og dens "verdier" dvs. det kapitalistiske systems verdier.

Den ideologiske og psykologiske krigføringen ble forsterket i slutten av 1940-åra. Hovedskyteskiven på hjemlig bane var Norges Kommunistiske Parti. Partiets innflytelse skulle reduseres mest mulig - med alle midler. Samtidig skulle det banes vei for Norges medlemskap i NATO.
Et sentrum for denne krigføringen er USA. Denne krigføringen er en del av imperialismens globale strategi. Viktige deler av den veldige mediemaskinen er knyttet til det militær- industrielle kompleks og CIA. Målet i den verdensomspennende ideologiske og psykologiske krigen er å svekke fredsbevegelsen og skade de krefter som truer storkapitalens herredømme. Alt brukes - direkte løgner, fortielser og fordreininger. Målet helliger midlet.

Gjennom et falskt bilde av verden, skal folkeopinionens oppmerksomhet ledes bort fra kapitalismens problemer: arbeidsløsheten, nedbyggingen av sosiale goder, økt kriminalitet og vold, ungdomsproblemer og kulturpessimisme.



Opphavsrett tilhører NKP © 1998-2014
Bergens Arbeiderparti av NKP, Torborg Nedreaasgate 20, 5006 Bergen
Organisasjonsnr: 979 874 782
Telefon: 55 32 74 89 / 922 13 057
E-post: kontakt@bergenkommunist.no