Du er her: Forside > Vi mener > Prinsipprogram > Kommunistenes grunnsyn

Kommunistenes grunnsyn

Det teoretiske grunnlaget for vårt parti er den vitenskapelige sosialismen.
Den vitenskapelige sosialismen kalles også marxismen - leninismen. Den er en levende lære i stadig utvikling, og ingen samling av dogmer. Den er en veiledning til handling i alle land og må anvendes konkret både på den internasjonale situasjonen og på forholdene i det enkelte land.

Klassekampen som drivkraft

Bruken av redskaper og utviklingen av stadig mer effektive produksjonsmidler bestemmer menneskets arbeid og samfunnets utvikling. Produksjonsmidlene (maskiner, redskaper, råstoffer, teknologi og lignende) og det arbeidende mennesket utgjør samfunnets produktivkrefter. Den viktigste og avgjørende siden ved samfunnet er den materielle produksjon. Utviklingen av produktivkreftene skaper endringer i den materielle produksjon og fører til endringer i samfunnslivet. Slike endringer er det mest revolusjonerende element i samfunnsutviklingen. Når endringene fører til interessemotsetninger mellom samfunnsgrupper blir det kamp; særlig om fordelingen av den materielle produksjonen. Motsetningene og sammenstøtene mellom mennesker av forskjellig sosial status og tilhørighet viser allerede før Marx progressive lære at det måtte eksistere ulike samfunnsklasser som står i kamp med hverandre. Marxismen analyserer klasser ut fra hva slag forhold mennesker står i til produksjonsmidlene. Klassebegrepet brukes til å forklare at en gruppe mennesker står i samme forhold til produksjonsmidlene. Vi får forskjellige klasser i samfunnet som står i ulike forhold til produksjonsmidlene og fordelingen av den materielle produksjonen. Det oppstår motsetninger mellom dem som fører til klassekamp. For eksempel: slavene i oldtida sto i det samme forhold til datidens produksjonsmidler og slaveeierne, som var den herskende klasse, sto i et helt annet forhold til disse. De hadde helt ulike interesser for å leve. Slik er det også i det kapitalistiske samfunnet. De som eier industrien og bankene – eier produksjonsmidlene – har et helt annet forhold til produksjonsmidlene enn de som lever av lønn; å selge sin egen arbeidskraft for å overleve. Vi har fått kapitalistklassen (borgerskapet) og arbeiderklassen.

På et visst stadium i samfunnsutviklingen oppsto kapitalismen og klassedelingen og klassekampen. Siden klassedelingen skjedde, har de samfunnsmessige forhold vært basert på utbytting – kapitalisten beriker seg på arbeiderens arbeid og materielle produksjon. Formene har vært forskjellige og variert fra slaveriet, livegenskapen til lønnsarbeid. Fellestrekket gjennom historien har alltid vært at produksjonsforholdet har vært basert på privat eiendomsrett til produksjonsmidlene (Kapitalistklassen) og utbytting av arbeidskraften til de klasser som ikke eier produksjonsmidler – arbeiderklassen. Dette har ført til sterke og kontinuerlige motsetninger som manifesterer seg i klassekamp. Marx lære om den vitenskaplige sosialismen viser oss altså at klassesamfunnet oppsto ikke tilfeldig men på et trinn i historien da et fåtall mennesker tilegnet seg eiendomsretten over produksjonsmidlene.

Den vitenskapelige sosialismen viser oss klassekampens rolle har alltid vært drivkraften i samfunnsutviklingen. Den viser at all historie er en historie om klassekamp. Det ene samfunnssystemet avløser det andre ved en lovmessig prosess. En ny klasse tar makten og ledelsen av samfunnet ved revolusjon, fredelig eller ikke-fredelig.

Den vitenskapelige sosialismen viser at det kapitalistiske samfunn er det siste av alle klassesamfunn i historien. Det vil bli avløst av sosialismen, som er første trinn i utviklingen fram mot det klasseløse kommunistiske samfunnet.

Menneskehetens historie kjenner tre hovedtyper av samfunn som bygger på at et fåtall - en liten herskende klasse - utbytter og undertrykker det store flertall. Disse samfunnssystemene er: slaveholdersamfunnet, føydalsamfunnet og det kapitalistiske samfunnet.

Sosialismen er forutsetning for en forsvarlig miljøpolitikk

Fordi planlegging av all utvikling skjer i forhold til arbeiderklassens reelle behov og utbytting er avskaffet. Da rovdrift på naturressursene av profitthensyn ikke eksisterer under sosialismen, vil den kunne skape en miljøvennlig, økologisk form for industrialisme. Slik blir kampen for sosialisme en forutsetning for kampen for miljøet og ressursene.

Det sosialistiske industrisamfunnet må kjennetegnes av en stram økonomisering med naturressursene og de materielle godene.
Ressurssløsing skal erstattes med resirkulering og gjenvinning av produkter og avfall. Den sosialistiske økonomiens utvikling vil prioritere det felles, kollektive forbruket framfor det private, og investeringene vil foretas deretter. Økonomiens utvikling må for framtida knyttes til en rettferdig ressursfordeling mellom verdens folk. I en rettferdig verden må det settes tak på det materielle privatkonsumet. Ressursforbruket er derfor et klassespørsmål både innenfor de kapitalistiske nasjonene og mellom de rike og fattige delene av verden.

I et sosialistisk system blir drivkraften i samfunnet menneskelig utvikling i harmoni med naturen, solidaritet med mennesker og folk i hele verden. Et globalt ansvar for økologiske krav vil bestemme utviklingen. Dette vil være et viktig skritt på veien mot det klasseløse kommunistiske samfunnet.

Disse grunnleggende retningslinjene for miljø - og ressurspolitikken til NKP videreutvikles og konkretiseres i kapitel IV, Norges vei til sosialismen. Vi viser samtidig til partiets miljøpolitiske prinsippstandpunkter, utgitt i eget hefte.

En levende lære

Vår teori tar utgangspunkt i den virkelighet som omgir oss, og som vi kan observere. På vitenskapelig måte søker den å avdekke og analysere lovene for samfunnsutviklingen og hvilke krefter som er virksomme i denne prosessen.

Vår filosofi er materialistisk og dialektisk. Det finnes ingen ting som ikke kan erkjennes, men det finnes ting som ennå ikke er erkjent.

Vi avviser alle statiske, evige syn på virkeligheten. Vi ser endring og ikke stillstand som det fundamentale. Alt er i bevegelse. Og i store trekk er det en lovmessig utvikling fra det lavere til det høyere, - både i naturen, samfunnet og tenkningen.

Vi betrakter ikke historien som en samling tilfeldige begivenheter, en serie bedrifter utført av store menn. Vi oppfatter heller ikke historien som en mekanisk refleks av biologiske lover eller resultat av en forutbestemt skjebne. Marxismen er en revolusjonær teori om menneskehetens frigjøring. Den er et teoretisk instrument, en metode og ideologi for en arbeiderklasse som vil erobre den politiske makten. Den viser at arbeiderklassen, gjennom forbund med andre arbeidende klasser og lag, frigjør både seg selv og hele samfunnet fra utbytting, undertrykkelse og klassekamp.

Målet med vår teori er å sette arbeiderklassen i stand til å utarbeide en riktig strategi og taktikk. Den viser at arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Men den viser også at klassens fulle frigjøring må skje i samarbeid med det store flertall av folket og under ledelse av et parti som bygger på den vitenskapelige sosialismen.

Vår teori, lik enhver sann vitenskap, utvikler seg gjennom analyser av nye fenomener, gjennom oppsamling av erfaringer og kunnskap. Den materialistiske dialektikken krever at alle fenomener blir studert i sine konkrete former, i sine motsetninger, i sin fulle sammenheng og som ledd i en endringsprosess.

Derfor er vår teori imot dogmatismen, som proklamerer "evige sannheter". Vårt grunnsyn krever konstant og kritisk overprøving av teoriens forhold til virkeligheten. Den er en levende teori i utvikling.

Vår teori studerer og forklarer verden for å forandre den til noe bedre. Den er en vitenskap i hele menneskehetens tjeneste. Den er humanistisk i sitt vesen.

Sosialismens nederlag i Øst-Europa og kapitalismens midlertidige triumf skyldes at de krav som vår teori stiller, ikke ble tilstrekkelig respektert, men i stor grad bare ble anerkjent i ord av et byråkratisk apparat. Teorien sluttet å være vitenskapelig og stivnet til i takt med de regimene som forvaltet den.

Vår historiske epoke

Kapitalismen er det siste utbyttersamfunn i historien. Den var en gang en revolusjonerende kraft og åpnet nye veier for menneskehetens herredømme over naturen. Den har drevet vitenskapen og teknikken framover med stormskritt. Denne egenskapen har kapitalismen ennå beholdt på enkelte, begrensete felter, men systemet mangler helt evnen til å løse vår tids grunnleggende problemer, som f. eks sulten og nøden i store deler av verden, den globale ødeleggelsen av naturmiljøet, arbeidsløsheten, det nasjonale fiendskapet og krigen.

Kapitalismen har mer og mer blitt et hinder for framsteget. De mest aggressive og ytterliggående kreftene i systemet er i atomalderen blitt en trussel mot menneskehetens eksistens. Disse nye vilkårene krever nye standpunkter, en ny tenkning når det gjelder krig og fred.

Kapitalismens herskende klasse vil bli avløst av den sosiale kraften som har objektive interesser av å avskaffe kapitalismen, nemlig arbeiderklassen.



Opphavsrett tilhører NKP © 1998-2014
Bergens Arbeiderparti av NKP, Torborg Nedreaasgate 20, 5006 Bergen
Organisasjonsnr: 979 874 782
Telefon: 55 32 74 89 / 922 13 057
E-post: kontakt@bergenkommunist.no