5. Arbeiderbevegelsen og NKP

Marxismen og arbeiderklassen

En hovedoppgave for Norges Kommunistiske Parti er å klargjøre arbeiderklassens stilling og betydning. Dette innebærer først og fremst å gi klassen selv innsikt i sin egen stilling i samfunnet og den historiske rollen arbeiderklassen har som revolusjonær klasse. Det må først og fremst gjøres ved å føre den vitenskapelige sosialismen inn i arbeiderbevegelsen, forene arbeiderklassen med marxismen.

Da arbeiderklassen ikke eier produksjonsmidler og blir utbyttet av kapitaleierne, er den mer enn noen annen klasse objektivt interessert i å fremme utviklingen fra kapitalisme til sosialisme. Derfor er den en revolusjonær klasse.

Dens grunnleggende klasseinteresse faller sammen med samfunnslivets grunnleggende interesse i vår tid; Nemlig det å gi produktivkreftene full utfoldelse og oppheve grunnlaget for all sosial urettferdighet, utbytting og undertrykking. I dag gjelder det framfor alt vår felles interesse av å overleve, unngå en ny verdenskrig. Men det gjelder også fellesinteresser i en rekke andre saker som skyldes det monopolkapitalistiske systemet, som f.eks. monopolenes utplyndring av natur- og menneskelige ressurser.

Arbeiderklassen skaper de viktigste og fleste materielle verdiene i samfunnet. Når arbeidsfolk streiker, går samfunnslivet i stå. Samfunnet kan blomstre uten kapitalister, men ikke eksistere uten arbeidere. Den nye sammensetningen og veksten i arbeiderklassen gjør den stadig mer betydningsfull i kampen mellom gammelt og nytt, mellom reaksjon og framsteg, mellom kapitalisme og sosialisme.

Arbeiderklassen har forstått betydningen av samhold og fellesskap. Den er den mest demokratisk innstilte klasse fordi dens organiserte bevegelse er det store flertallets selvstendige bevegelse og med dette flertallets interesse. Dens faglige og partipolitiske organisasjoner har en demokratisk oppbygging.

De to hovedretningene i arbeiderbevegelsen

Arbeiderklassens og dens kamp for sin sosiale og politiske frigjøring begynte med at arbeiderklassen ble til. Den norske arbeiderklassen har stort sett utviklet seg etter samme linje som arbeiderklassen i andre kapitalistiske land - fra spontan til bevisst bevegelse.

Utviklingen har gått under innflytelse av alle de store idéstrømningene i arbeiderbevegelsens historie. Den har vært - og er - påvirket av utopiske, anarkistiske, syndikalistiske, marxistiske og reformistiske teorier og standpunkter. Den står under konstant trykk fra borgerlig ideologi. Den påvirkes både av dogmatiske og opportunistiske holdninger.

Også i norsk arbeiderbevegelse dannet det seg to hovedretninger - en revolusjonær og en reformistisk. Det politiske uttrykk for dette var striden i Det Norske Arbeiderparti fram til splittelsen i 1923, og etter denne tid kommer de to hovedmotsetningene klarest fram gjennom de to arbeiderpartiene - Det norske Arbeiderparti og Norges Kommunistiske Parti.

Reformismen som ideologi og holdninger er sterkt utbredt og har dype røtter i norsk arbeiderbevegelse. Den er en hindring for å forene arbeiderklassen om en målbevisst revolusjonær politikk. Reformismen forkaster den revolusjonære vei. Den hevder i dag at det er tilstrekkelig for arbeiderklassen bare å kjempe for begrensete reformer. Den har bidratt til å passivisere store deler av norsk arbeiderklasse og svekket den aktive kamp for grunnleggende reformer. Den bidrar til å holde arbeiderne vekke fra framstøt med et sosialistisk perspektiv og skaper forvirring om grunnleggende begreper i sosialismen.

Reformismen har utartet til klassesamarbeid mellom arbeiderklassen og borgerskapet både i teori og praksis. Den hevder at klassekampen er foreldet og at klasseforskjellene holder på å forsvinne, uten at den kapitalistiske eiendomsretten til produksjonsmidlene er rørt.

Ikke i ett eneste land har de sosialdemokratiske lederne innledet sosialistiske til omdannelser av samfunnet. Tvert om, de har tilpasset arbeiderbevegelsen til det borgerlige samfunnet.

Men i enkelte land som utviklet seg mot sosialismen etter den andre verdenskrigen, i 1945, gikk sosialdemokrater sammen med kommunistene i et marxistisk part (DDR, Tsjekkoslovakia), for å bygge et sosialistisk samfunn.

Marxismen i norsk arbeiderbevegelse

Marxismen har aldri hatt noen sterk stilling i norsk arbeiderbevegelse. Før Oktoberrevolusjonen 1917 var den lite kjent. Ved siden av Det kommunistiske manifest var svært få tekster av Marx og Engels utgitt før 1920. Norsk arbeiderbevegelse fikk dessuten kjennskap til marxismen mer indirekte, nesten bare gjennom populariseringer som ikke alltid var i overensstemmelse med det Marx og Engels hevdet. Først i 20-åra ble utgivelsene flere og bedre. I 1930-åra kom også viktige arbeider av Lenin. På 50-tallet begynte en mer systematisk utgivelse. Selv i dag savnes mange av de mest betydelige verkene på norsk.

Manglende kunnskaper og uholdbare tolkninger skapte mye forvirring i alle arbeiderpartiene. Det teoretiske skoleringsarbeidet og teoriutviklingen lider ennå under dette. Marxismen blir fremdeles i stor utstrekning betraktet som en dogmatisk lære og ikke som en vitenskap i stadig utvikling. Oppløsningen av Sovjet og sosialismens nederlag der og i andre land har forsterket denne feiloppfatningen av marxismen. Videre har den borgerlige propagandaen og ”analysene” til ”nymarxister” og venstre-ekstremister støttet opp under direkte forfalskninger av marxismens grunnleggende prinsipper. NKP ser det som en helt sentral oppgave å fjerne slike oppfatninger gjennom studier og skolering.

Norsk arbeiderbevegelse trenger marxismen som teoretisk grunnlag. Den er en uunnværlig teori i kampen arbeiderklassen må føre. NKP skal representere den skapende, ikke-dogmatiske marxismen i norsk arbeiderbevegelse.

"Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk." Det er til dette formålet arbeiderklassen trenger det kommunistiske partiet. Dette partiet har ingen andre interesser enn arbeiderklassens og er bare et redskap i arbeiderklassens kamp. Det har den store fordel framfor andre partier at det arbeider og kjemper ut fra en vitenskapelig teori. Marxismen er den eneste teori som i praksis har vist seg holdbar i arbeiderklassens kamp.

Norges Kommunistiske Parti - et marxist-leninistisk arbeiderparti

Norges Kommunistiske Parti ser det som sin oppgave å virke som den norske arbeiderklassens revolusjonære parti, på grunnlag av marxismen-leninismen.

Partiet deltar på alle tre hovedfronter i klassekampe: Den økonomiske, politiske og ideologiske. Den ideologiske kampen har i dag fått mye større betydning enn før, både nasjonalt og internasjonalt. Særlig viktig er det på en velargumentert måte å avsløre antikommunismens falskhet og propaganda mot arbeiderklassens demokratiske rettigheter og for det bestående samfunnssystem. Like viktig er kritikken av kapitalismens økonomiske og politiske system. De borgerlige ideologer har utviklet en rekke besnærende økonomiske og politiske teorier som forvirrer arbeiderklassen (Enhver er sin egen lykkes smed og lignende). Disse teorier leder arbeiderklassen vekk fra dens historiske oppgave og forlenger livet til kapitalismen.
Partiet bygger på den demokratiske sentralismens prinsipper. Disse demokratiske prinsippene skal gi hvert enkelt medlem full mulighet til å delta i utarbeidingen av partiets politikk og retningslinjer, sentralt og lokalt. Vi legger vekt på å utvikle en kollektiv arbeidsstil. Partiet skal handle i samsvar med vedtak fattet etter en demokratisk behandling i alle ledd. Det enkelte medlem skal rette seg etter flertallet. Men innenfor partiet har det rett til å arbeide for sine standpunkter, så lenge det ikke strir imot partiets grunnsyn. Den indre partidebatten er det viktigste vilkåret for partiorganismens sunnhet. Kritikk, selvkritikk og åpen debatt er en forutsetning for å hindre vilkårlighet og egenrådige avgjørelser, kameraderi og pampetendenser.

Foruten marxismen er NKP´s prinsippielle og ideologiske fundament tuftet på Lenins teorier om bl.a. imperialismen som kapitalismens siste stadium, forståelsen av nødvendigheten av den demokratiske sentralismen og strategien for de ulike former for klassekamp.

Partiet - et redskap

Partiet er ikke et mål i seg selv. Det skal være et redskap for den norske arbeiderklassens og alle progressive krefters kamp for freden, framskrittet og sosialismen. Denne rollen gjelder uansett om partiet er stort eller lite. Derfor kjemper vi for å styrke NKP. Historien viser at en svekkelse av kommunistenes stilling alltid har styrket høyrekreftene, og i kritiske stunder åpnet veien for krig og fascisme.

Et sterkt NKP tjener alle som er i konflikt med storkapitalen og dens politiske partier.

Det kommunistiske partiets nødvendighet ble allerede definert i Det kommunistiske manifest: kommunistene har større innsikt i de vilkårene klassekampen foregår under, når de hele tiden studerer hvordan disse vilkårene utvikles og endres. Og de setter alltid helhetsbevegelsens interesser i forgrunnen. Partiets rolle eller funksjon er definert i samme skrift på denne måten: "De kjemper for å nå arbeiderklassens umiddelbart foreliggende mål og interesser, men samtidig representerer de i den nåværende bevegelse bevegelsens framtid".
Denne rollen kan ikke spilles av et parti som bare begrenser seg til protest og opposisjon. Folk ber ikke om nei, men om realistiske og velbegrunnete løsninger. Det leninistiske partiet skal lede massene men ikke styre eller stå fram på vegne av massene. Partiet må ikke bruke statsapparatet mot massene. Tvert om. Massene skal kontrollere statsapparatets arbeid og partiets politikk. Bare dette kan unngå mye av partiets overgrep mange opplevde under Stalins ledelse av SUKP.

NKPs oppgaver i massebevegelsene bygger på to fundamenter:

• Delta aktivt i kampen for å ta vare på den arbeidende befolkningens umiddelbare interesser,
• samtidig utnytte alle muligheter til en effektiv kritikk av kapitalismen, gi den daglige kampen antimonopolistiske perspektiver og drive målbevisst og velfundert opplysning og oppdatert informasjon om de løpende objektive og subjektive forutsetninger for det revolusjonære arbeidet.

NKPs profil må være at det også er et kampens parti, et aksjonsparti, dvs. et parti som tar løpende initiativ og aktiviserer i den antimonopolistiske massebevegelsen, lokalt og sentralt. Langs en slik linje må medlemmene og partiets organer på alle plan delta aktivt og enhetlig i den sosiale og politiske kampen.
Rollen som redskap kan bare spilles når partiet plasserer seg i arbeiderbevegelsen og i de viktigste folkebevegelser ellers med sin innsikt, sitt helhetssyn, sine analyser, sine paroler, sine forslag, sine utspill og sitt engasjement.

Enhet mellom teori og praksis

Enheten mellom teori og praksis, samsvaret mellom ord og handling, er et ufravikelig prinsipp for det kommunistiske partiet.
På bakgrunn av den strategiske hovedlinjen som er staket opp i dette programmet, må NKP meisle ut, konkretisere og følge opp sin politikk og praksis og utformer de ulike taktikker. Det er gjennom dette og den ideologiske kampen at partiet markerer og profilerer seg. Det er ut fra dette vi plasserer oss som kommunistisk parti innenfor arbeiderbevegelsen og i det norske samfunnet.
Det å sette partiets hovedlinje ut i praksis, er ikke bare et organisatorisk spørsmål, men et politisk spørsmål. Det krever at medlemmer og tillitsmenn er fortrolige med partiets linje, at det hersker en kollektiv felles bevissthet. Det krever at partiet har en felles vilje til å gå ut i det norske landskapet, delta aktivt i den nasjonale klassekamp, samtidig med at partiet konsekvent fastholder den proletariske internasjonalismens prinsipper. En praktisk handling fra medlemmene er viktigere enn tusen ord. Et hvert medlem har rett og plikt til å delta i aksjoner og annet praktisk arbeid.

Partiet må legge avgjørende vekt på å gi våre medlemmer og sympatisører innsikt i vilkårene for dagens klassekamp og kunnskap om hvordan den organiseres. Det teoretiske studiet av filosofiske, økonomiske, sosiale og kulturelle spørsmål må knyttes til den aktuelle praksis i klassekampen og ta sitt utgangspunkt i den. Partiskoleringen skal ruste partimedlemmene i deres aktive politiske virksomhet på ulike felter. Den er samtidig den viktigste forutsetningen for en prinsippfast kommunistisk overbevisning og holdning. Den hindrer at partiet glir ut i høyreopportunisme eller venstreradikalisme. Det er derfor også en rett og plikt til å delta i skoleringsarbeidet. Ingen er for alltid ferdig skolert i klassekampen.

Norges Kommunistiske Partis forhold til andre partier

Å gjennomføre sosialismen i Norge er en sak for hele den norske arbeiderbevegelse.
Både i kampen for bedre kår for det arbeidende norske folk, for å bevare og utvide de demokratiske rettighetene og for å erobre makten og bygge sosialismen, går Norges Kommunistiske Parti inn for samarbeid på konkrete saker med de andre arbeiderpartiene. Det betyr ikke at partiet oppgir sine politiske prinsipper eller ideologi i enhetsarbeidet. Ingen skal heller påtvinges NKP´s prinsipprogram. Vi søker alltid et felles minimumsgrunnlag for samarbeidet.
Partiet går inn for samarbeid og enhetlig opptreden med alle progressive krefter. NKP søker forbund med alle antimonopolistiske og demokratiske organisasjoner og grupper. Gjennom de brede tverrpolitiske bevegelsene kan også grunnlaget legges for et mer varig samarbeid, med sosialismen som perspektiv.

Det Norske Arbeiderparti (Ap.)

Ap. er en del av den internasjonale sosialdemokratiske bevegelsen. Partiet har på 90-tallet i Norge stadig tydeligere blitt garantisten for kapitalistisk liberalistisk markedsøkonomi. Uten særlig motstand i eget parti og med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet har det gjennomført det ene avreguleringstiltaket etter det andre.

Selv etter at 52,2 % av befolkningen for andre gang sa nei til medlemskap i EU i 1994, har partiet markert svært tydelig at man vil integrere Norge i EUs indre marked gjennom EØS-avtaler. Skritt for skritt tilpasser Ap. seg det internasjonale monopolkapitalistiske systemet.
På vesentlige områder har partiledelsen bøyet av for storkapitalens krav. Deres klassesamarbeidspolitikk svekker i dag arbeidsfolks grunnleggende sosiale rettigheter og mulighetene for å føre en alternativ økonomisk politikk. Hel- og delprivatisering av statsbedrifter taler et tydelig språk. I stedet for å advare mot storkonsernenes og byråkratiets økende makt i EU-systemet, fortsetter de toneangivende sosialdemokratene å skjønnmale monopolenes Europa.

Ap er blitt forsvarere av en politikk som innebærer nedbygging av de små landenes handlefrihet, svekking av det lokale folkestyret gjennom økte motsetninger mellom sentrums og- periferibefolkningen, en forsterkning av miljøproblemene og en svekking av fagbevegelsens strategiske posisjoner.
Alt i alt innebærer Ap.s holdning til EU-prosessen i seg selv en vesentlig høyredreining. Her har de tatt på seg å gjennomføre en politikk som er helt på linje med programmet til Høyre og Fremskrittspartiet. I sin "Ja til EU"-kampanje fikk DNA-ledelsen solid støtte fra NHO, arbeidskjøpernes hovedorganisasjon i Norge. Dette var et svært tydelig politisk uttrykk for at storkapitalen hadde tillit til DNA som det eneste partiet i Norge med styrke til å føre en politikk i storkapitalens interesser.

Sammen med ledelsen i en rekke andre sosialdemokratiske partier har DNA i de utenriks- og forsvarspolitiske hovedspørsmålene stilt seg på samme side som USA- og EU- imperialismen. Blant annet kommer dette tydelig fram i deres nærmest reservasjonsløse holdning til EUs planer om å kunne sette inn Europahæren i aksjoner utenfor egne grenser og uavhengig av enstemmighet i FN.

Særlig før Sovjets oppløsning spilte sosialdemokratiet en positiv rolle innen fredsarbeidet. Den rollen har de til en viss grad ennå. Men i sin rolle som heiagjeng for nedbyggingen av sosialismen i Øst-Europa, har de et medansvar for at det er oppstått fattigdom, etniske motsetninger og kriger i disse områdene. Sosialdemokratiets rolle som fredskaper er derfor høyst diskutabel og motsetningsfull.

Partiet har fortsatt en venstreside. Men bare aktiv grasrotmobilisering utenfor partiet vil kunne snu partiets nåværende høyrekurs. I dag er det ingen reel, innflytelsesrik venstreopposisjon i Ap.

Det føres på mange områder en ren høyrepolitikk, der man har sluppet løs de frie markedskreftene. Istedenfor styring og kontroll med disse har Ap latt markedet styre energipriser, boligpriser, matpriser, transportpriser m. m. til vanlige menneskers fortvilelse og til fordel for kapitalistene i landet. Sosialdemokratiet har tilpasset seg Natos og EUs krav på alle områder som bare tjener de imperialistiske interessene i verden. Uten forhold til klassekampen og ideer om ”blandingsøkonomi” er Ap ingen kamp for arbeiderklassens krav og interesser.

Sosialistisk Venstreparti

SV er en del av den sosialdemokratiske retningen i arbeiderbevegelsen. Det tar sikte på å markere seg som en selvstendig kraft på venstresida, bl.a. gjennom et tredje standpunkt mellom Arbeiderpartiet og NKP. Ideologisk og politisk er SV uten enhetlig profil. Dette viste seg også i partiets behandling av EU-spørsmålet.
Partiets program og praksis inneholder elementer fra ulike retninger og strømninger, så vel marxistiske som småborgerlige og anarkistiske retninger.
SV har motstridende og uklare holdninger i prinsipielle spørsmål, blant annet når det gjelder sosialismen. I viktige sosiale spørsmål går SV inn for de samme saker som kommunistene og venstrefløyen i Ap.. Det samme gjelder ikke i utenriks- og sikkerhetspolitikk. De støttet bombingen av Jugoslavia på 1990-tallet. I dag å sender soldater til Afghanistan og nykolonialiseringene i Nord- Afrika, går inn for Natos, Englands og Frankrikes bombingen av Libya.

SV har med årene sviktet sitt opprinnelige grunnlag. Kampen mot Nato er lagt på is. De er fraværende i Nei til EU og har gitt etter på viktige økopolitiske saker. SV sterke lyst til regjeringsansvare med Ap har ført til opportunisme og høyrepolitikk i flere spørsmål for eksempel i flyktinge-/asylpolitikken, miljøpolitikken og kampen mot fattigdommen.

Venstresosialdemokratiet. Rødt.

Et hinder for en bred enhetspolitisk utvikling i arbeiderbevegelsen er sekterismen og venstreopportunismen. Den kommer til uttrykk på forskjellige måter og har for en stor del sin sosiale basis i småborgerlige samfunnslag. Et typisk kjennetegn for venstreradikalismen er den manglende evnen til å kombinere ulike former for politisk kamp.
Den nedvurderer eller forkaster det nødvendige massearbeidet, det parlamentariske arbeidet og kompromisser. Den har en tendens til å forherlige bruken av populære, men dogmatiske fraser.
Når en under mottoet om å bygge et nytt revolusjonært parti, i realiteten har isolert seg som en politisk sekt fra den virkelige og folkelige kampen, har resultatet blitt splitting av arbeiderbevegelsens venstreside.
Dette har objektivt svekket det politiske potensialet til alle breie folkebevegelser. Det har også hindret arbeidet for et sterkere kommunistisk parti.
Den største av de venstreradikalistiske grupperingene i Norge, RV/AKP, sprang historisk ut av Sosialistisk Folkeparti (SF) på 60-tallet. På 70-tallet og langt oppover på 80-tallet hadde denne grupperingen de fleste av kjennetegnene til sekterismen og venstreopportunismen, eller det Lenin kalte "radikalismen - kommunismens barnesykdommer." I hovedsak sverget de ukritisk til Mao Ze Dongs tanker og støtte den kinesiske hegemonipolitikken på 1960 – 1980 åra, men ensidig front mot resten av den sosialistiske verden. I denne motsetningen støttet de alle reaksjonære ”frigjøringsbevegelser” i den 3. verden i deres kamp mot sosialismen så sant den fikk politisk og økonomisk bistand særlig fra Sovjet. De innførte begreper som ”sosialimperialisme” myntet på den bistand som den sosialistiske verden ga til de revolusjonære frigjøringsbevegelsene. Lenins analyse av imperialismen ble forvrengt og misbrukt for deres opportunistiske agenda. Slik tjente ukritisk de objektivt de reaksjonære og imperialistiske kreftene i verden.
I denne bevegelsen ble den interne kampen en tid forsterket om politisk plattform og identitet. Selv etter at RV i 1995 ble konstituert som parti, var det fortsatt uavklart hvilken hovedretning utviklingen i denne bevegelsen ville få; en venstresosialistisk flytende bevegelse eller et mer stringent revolusjonært parti. Avgjørende for oss var deres syn på overgangen til sosialismen og holdningen til aksjonsfellesskap med andre venstrekrefter.

Fra 2008 endret RV navn til Rødt og har gått betydelig mot høyre og er et rent venstresosialdemokratisk parti. De kaller seg feministisk og revolusjonært. Selv om de mener å stå på et revolusjonært og marxistisk grunnlag viser prinsipprogrammet ellers at de har forlatt de viktigste marxistiske grunnprinsipper. Lenins videreutvikling av marxismen og hans teorier er fjernet.

De skiller seg i hovedsak fra NKP ved:

I prinsipprogrammet sies at man skal bruke det ” beste av Marx”, men det står intet om eiendomsretten til produksjonsmidlene, intet om fredsarbeidet, den proletariske internasjonalismen, om monopolkapitalismen/imperialismen m.m. De har ingen tilknytning til den sosialistiske og kommunistiske bevegelsen i verden. Deres fremste mål er nå den parlamentariske kampen for å komme inn i folkevalgte organer. De mobiliserer ikke arbeiderklassen men fører den bak lyset med revolusjonære fraser og maning til samarbeid med AP. Og SV.

Mindre grupperinger som Internasjonale Sosialister (IS), Revolusjonært Ungdomsforbund (RUF). Tjen Folket, Bevegelsen for sosialisme, Marxistisk Forum o.a. er rene diskusjonsfora og politiske døgnfluer. Men deres eksistens viser at det er behov for et sterkere kommunistisk arbeid blant ungdommen.

Vi kan slå fast at NKP er i dag det eneste kommunistiske partiet i Norge

Miljøpartiet De Grønne

Forståelsen for de miljømessige utfordringene og de store økologiske sammenhengene har på 70 - og 80-tallet intensivert arbeidet for natur- og miljøinteressene. Miljøpartiet De Grønne er det politiske uttrykket for denne trenden.
Vi hilser dette grønne engasjementet velkommen og har også utviklet aksjonsfellesskap med mange av disse gruppene lokalt, i store og små kampsaker. Det er mye som tyder på at også "De Grønne" vil bli tvunget til å fokusere sterkere på sammenhengen mellom kapitalismen og miljøproblemene. Det er en blanding av småborgerlig tekning, utopisk idealisme og økologisk filosofi. Uttalelser fra ledende ideologer i den grønne bevegelsen viser at begreper som sosialisme og planøkonomi også kan settes på dagsorden av De Grønne. De er allikevel ikke et sosialistisk parti. De har ingen forståelse for at maktforholdene i samfunnet må endres radikalt til fordel for arbeiderklassen skal deres mål oppnås. Dette til tross er det mulig å etablere for et sterkere og breiere samarbeid mellom den revolusjonære arbeiderbevegelsen og miljøbevegelsen.

Samarbeid på tvers av skillelinjer

NKP understøtter det progressive og positive og kritiserer det tilbakeliggende og inkonsekvente i standpunktene til de andre partiene i arbeiderbevegelsen. Vi framhever det som forener kommunister, sosialdemokrater og sosialister og som er i samsvar med arbeiderklassens grunnleggende interesser. Aktivt og målbevisst går vi inn for det som fremmer enhetlig opptreden av arbeiderklassen, høyner dens klassebevissthet og øker dens kjennskap til sin egen stilling og historiske oppgave.

Dagens og morgendagens oppgaver krever økt forståelse og innsats for felles grunninteresser i hele arbeiderbevegelsen. Dette kommer særlig til uttrykk i aksjonsenhet og ulike former for samarbeid mellom sosialdemokrater, sosialister og kommunister på arbeidsplassene, i fagbevegelsen og i andre masseorganisasjoner, - først og fremst i fredsbevegelsen.

Samtidig utvikles strømninger på venstresiden i arbeiderbevegelsen som går inn for tilnærming mellom de sosialistiske og kommunistiske kreftene. Dette gir muligheter til oppklarende diskusjoner. Det kan føre til større enhet og forståelse for at det er nødvendig å forene venstrekreftene på et anti-kapitalistisk grunnlag.

Mellompartiene

En sentral oppgave for hele arbeiderbevegelsen er å isolere de borgerlige høyrekreftene og etablere allianse og samarbeid med mellompartiene, med sikte på å begrense storkapitalens makt og styrke demokratiet.

Monopolkapitalens klasseinteresser, som politisk ivaretas først og fremst av Høyre og Fremskrittspartiet, kommer på forskjellige måter i motsetningsforhold til det store flertallet av funksjonærer, bønder, fiskere, selvstendige næringsdrivende i byene, intellektuelle, pensjonister og andre grupper. Uansett fellesskap når det gjelder bestemte verdinormer i det borgerlige samfunnet mellom de småborgerlige partiene og Høyre/Fremskrittspartiet, er det derfor viktige prinsipielle skillelinjer mellom de to partipolitiske leirene utenfor arbeiderbevegelsen.

Dette skillet fører også til en differensiering innad i mellompartiene. Både i Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti diskuteres saker som henger sammen med den utbyttingen og det presset som disse partienes tilhengere utsettes for under den statsmonopolistiske kapitalismen. Deler av disse partiene radikaliseres. Særlig gjelder dette Senterpartiet. Partiets kamp mot EU og alt hva det står for, er i bunn og grunn et ledd i den antimonopolistiske kampen.

En av hovedoppgavene for NKP er å gjøre det klart at mellomlagene og andre samfunnsgrupper bare har utsikt til å vinne fram med sine interesser og krav når de står sammen med arbeiderklassen.

Høyrekreftene må isoleres

Lederskapet i Høyre og Fremskrittspartiet ivaretar ikke bare det norske storborgerskapets klasseinteresser. De går også inn for at utenlandsk industri- og finanskapital skal etablere seg helt fritt her i landet. I utenriks- og sikkerhetspolitikken støtter de aktivt de herskende kretser i USA og EU dvs hele det militærindustrielle kompleks (monopolkapital og rustningsindustrien hand i hand)

Høyre og Fremskrittspartiet har sitt medlems- og velgergrunnlag i flere sosiale lag; fra borgerskapet til vanlige lønnstakere. EU-avstemningen i 1994 viste at også vesentlige deler av disse partienes velgere er på kollisjonskurs med partiledelsen i flere spørsmål.

Det skaper indre spenninger og økte motsetninger. Blant annet skjerpes motsetningene mellom den mørkeblå, reaksjonære, militaristiske retningen og de liberal-konservative som går imot undergraving av det borgerlige demokratiet. I kampen for fred, nasjonal uavhengighet og forsvar for og utvidelse av demokratiet må arbeiderbevegelsen knytte an også til disse liberale kreftene i folket vårt.

Norges Kommunistiske Parti og den internasjonale arbeiderbevegelsen

Den proletariske internasjonalismen og internasjonal solidaritet
Arbeiderne i alle land har grunnleggende felles interesser. De har en felles fiende - den internasjonale kapitalen. De har et felles mål - å avskaffe det ene menneskets utbytting av det andre og å bygge sosialismen/kommunismen. Arbeiderbevegelsen i alle land må derfor forene sine krefter på den proletariske internasjonalismens grunn.

Det Kommunistiske Manifest (1848) slutter med: ”proletarer i alle land foren eder”. Arbeiderklassens livsvilkår bestemmes av kapitalforholdet som er uavhengig av nasjonale, rasistiske eller andre skranker. Derfor er arbeiderklassen i sitt vesen internasjonalistisk. Bare et parti som oppfyller sin internasjonalistiske plikt, kan ivareta sine nasjonale oppgaver. Bare et parti som klar forståelse av hovedmotsetningen i verden i dag – systemkampen – og en klar erkjennelse av at de få sosialistiske land vi har i dag også spiller en betydning i den internasjonale og vår nasjonale klassekampen, kan kalle seg marxistiske. Sammen retter vi kampen mot en internasjonalt organisert motstander. En motstander som på mange måter er bedre sammensveiset og organisert enn arbeiderklassen.

Internasjonal solidaritet betyr at den norske arbeiderklassen støtter frigjøringsbevegelsene i de landene som ennå er underlagt fremmede koloniherrer. Den støtter aktivt alle folk som kjemper for sin nasjonale og sosiale frihet og uavhengighet.

Proletarisk internasjonalisme betyr at den norske arbeiderklassen stiller seg solidarisk med arbeiderklassen og dens organisasjoner i alle land. Den betyr at den norske arbeiderklassen stiller seg solidarisk med arbeiderklassen i de landene der den har tatt makten og bygger sosialismen. På bakgrunn av den revolusjonære marxistiske arbeiderbevegelsens internasjonale karakter, samtidig som hvert enkelt nasjonalt parti er selvstendige og likeberettiget i forhold til de marxistiske partier i andre land, er det både naturlig og nødvendig at det har kontakt og samarbeider med broderpartiene verden over. Partiet må delta i regionale og verdensomfattende internasjonale drøftinger og konferanser. Det viktigste er å lære av hverandres gode og dårlige erfaringer i klassekampen og i å vurdere de tidligere sosialistiske lands fordeler og feil og mangle. NKP ser på oppløsningen av Sovjetunionen og DDR og avviklingen av sosialismen i en rekke land som en historisk tragedie med uoverskuelige negative virkninger på internasjonalt kommunistiske bevegelsen.

Den strid og spaltning som eksisterte i den internasjonale kommunistiske bevegelsen i 1960 - 80 åra som følge av maoismens teori og praksis var bare til fordel for imperialismen og til stor skade for den videre utviklingen av de sosialistiske revolusjonen i verden. De styrket også de antisovjetiske og antikommunistiske kreftene i Norge gjennom AKP/RV som ellers i verden.

Den kommunistiske verdensbevegelsen

Norges Kommunistiske Parti er en selvstendig del av den kommunistiske verdensbevegelsen.
Den internasjonale kommunistiske bevegelsen var og er fremste kraft i den revolusjonære verdensprosessen.

Vårt parti går inn for enhet, samhold og slagkraft i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Vi går inn for forbindelser og kontakter med marxistiske partier og nasjonale frigjøringsbevegelser over hele verden. I forholdet til andre broderpartier følger vi prinsippene om uavhengighet, likhet og ikke-innblanding i indre saker. Hvert parti utarbeider og fører sin politikk ut fra forholdene i sine respektive land. Det må herske et likeverdig, kameratslig og åpent forhold mellom partiene. Intet enkelt parti eller sentrum må på ny få regional eller global "overhøyhet" i vår bevegelse, slik det var i Komintern ( Den kommunistiske internasjonale; også kalt Den tredje internasjonale var en internasjonal sammenslutning av kommunistiske og venstresosialistiske partier, stiftet 4. mars 1919. Den ble dannet etter Lenins og Sovjetunionens kommunistiske partis initiativ)

Samtidig går NKP inn for at kommunistiske og andre marxistiske partier utvikler et nærmere internasjonalt samarbeid. Dette samarbeidet må omfatte både våre sentrale aktuelle oppgaver, først og fremst kampen for å bevare freden, og de mer prinsipielle spørsmålene. Vi går inn for å finne fastere former for internasjonalt samarbeid mellom partiene, fordi det kan styrke både det enkelte partiet og den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Dette ut fra vår overbevisning om at det er langt mer som forener oss enn det som skiller.

Kapitalkreftenes organisasjoner og de konservative, liberale og sosialdemokratiske partiene har funnet fram til sine former for internasjonalt samarbeid og utveksling av erfaringer. Vi kommunister må, ut fra våre felles ideologiske og klassemessige interesser og oppgaver, utvikle og styrke vårt internasjonale samarbeid. Dette er også i samsvar med en viktig historisk tradisjon i vår bevegelse.

De nasjonale interesser og vårt internasjonale ansvar
Norges Kommunistiske Parti går inn for nasjonenes uavhengighet, deres rett til selvbestemmelse og likhet. Vi kjemper mot enhver form for nasjonal undertrykkelse. Det er en forutsetning for frivillig tilnærming mellom nasjonene og fredelig samarbeid på likeberettiget grunnlag.

Et selvstendig Norge betyr uavhengig norsk kamp for fred i verden. En nasjon som kjemper for og forsvarer sin nasjonale selvstendighet, kjemper samtidig for sine borgeres frihet. Bare et land som har full selvbestemmelsesrett og samtidig viser respekt for andre land, kan utvikle personlig frihet, og sikre det enkelte menneskets rett til å bestemme over seg selv.

Et folks underkastelse under andre er en fornektelse av menneskerettighetene. Norske kvinner og menn må selv bestemme i eget hus. Norsk innlemmelse i den europeiske unionen, EU, vil på ny gjøre Norge til et lydrike.

Å trygge Norges nasjonale sikkerhet og selvstendighet vil gi større framgang for det arbeidende folk og større utviklingsmuligheter for demokratiet. Dette gjøres ikke gjennom vårt medlemskap i Nato hvor norsk militære slåss for USAs interesser i Afghanistan og Irak, istedenfor å ivareta nasjonale oppgaver i vårt hjemland.

Nasjonal og statlig suverenitet er en forutsetning for å kunne utvikle en økonomisk politikk som tjener det arbeidende folk. Oppgivelse av nasjonal uavhengighet fører til økonomisk undertrykkelse eller vesentlig innskrenking av råderetten. Den gir frie muligheter for den utenlandske kapitalens ekspansjon.

Norges frihet må fremmes gjennom utvikling av norsk økonomi etter demokratiske og nasjonale retningslinjer og gjennom kamp mot de monopolselskapenes diktat og infiltrering av vårt næringsliv. Norge må her stå sammen med andre land som er utsatt for samme fare. Vi må samarbeide med land som respekterer landets nasjonale og statlige suverenitet.

For å oppnå dette må følgende gjelde:

• Norsk statsmyndighet må ikke overføres til overnasjonale organer. Norges Storting og regjering må bare inngå avtaler som bygger på respekt for retten til selvbestemmelse.
• Det ledende prinsippet for norsk utenrikshandel må være: Økonomisk samarbeid med alle folk, uansett deres samfunnssystem, på grunnlag av likeberettigelse og gjensidig fordel.
• Lover som skal sikre kontroll med utenlandsk kapital må håndheves, styrkes og utvides.
• Norges utenrikshandel må under offentlig kontroll og reguleres gjennom langsiktige handelsavtaler.
• Det gjennomføres importregulering, som beskytter landets egen produksjon mot konkurransen fra de transnasjonale selskapene.
• Kontrollen med kapitaleksporten må bli strengere enn i dag. Den må ikke liberaliseres. Norsk kapital må bli i landet for å utvikle norsk produksjon og sikre norske arbeidsplasser. Kapitalflukt må stoppes. Utflagging av norske skip må stoppes. – Norges må ut av Nato og aktivt arbeide for et felles nordisk forsvarssystem

Kommunistene er både patrioter og internasjonalister

Norges Kommunistiske Parti avviser nasjonalt sneversyn. Vi går imot nasjoner som vi spille førerroller for andre folk. Men partiet avviser også fornektelse av nasjonale særtrekk eller undervurdering av berettigete nasjonale interesser. Det enkelte kommunistiske partis nasjonale og internasjonale ansvar er ett.

Det er ingen motsetning mellom Norges nasjonale interesser og arbeiderklassens internasjonale interesser. Jo sterkere arbeiderklassen står internasjonalt, desto større framgang kan den norske arbeiderklassen og det norske folk ha i sin kamp mot kapitalkreftene. Norges Kommunistiske Parti går inn for å styrke de internasjonale solidaritetsbåndene mellom arbeidere og arbeiderorganisasjonene. Vi går inn for gjensidig utveksling av erfaringer.

Internasjonal arbeiderenhet i kampen mot den internasjonale monopolkapitalen er nå mer nødvendig enn noen gang.

Det gjelder å møte de monopol selskapenes offensiv og ekspansjon.

Det gjelder å møte krigsforberedelsene til de mest aggressive krefter i imperialismen med felles, internasjonale mottiltak. Vi deltar aktiv i fredsarbeidet

Det gjelder i fellesskap å utforme en ny internasjonal politikk som styrker samkvemmet mellom alle land og folk, og samtidig styrker den nasjonale selvstendigheten.

Det gjelder en trygg framtid for hele menneskeheten.