Kommunistene har i alle år hevdet at retten til rimelig bolig er en menneskerett. Dette står i motsetning til markedsliberalismen, hvor boligmarkedet styres etter profitt, og bolig er en vare.

Av Knut Bø, styremedlem i NKP Vestland

Før krigen bodde arbeiderklassen i stor grad i trange, overbefolkede leiligheter. Det ble bygget lite under krigen. Etter krigen kom store barnekull, og det manglet mange tusen leiligheter. Arbeiderpartiet, med press fra Norges Kommunistiske Parti som pådrivere, gikk i 1946 inn for en plan om å bygge 100.000 boliger på 4 år. Hensikten var at det ikke skulle være et profittprosjekt for privatbankene. I 1946 ble Statens Husbank opprettet. Den ga gunstige lån til borettslag og til personer som hadde tomt. Renten var 2,5% og med en avdragstid på 100 år. Målet var at ingen skulle betale mer enn 20% av lønnen for å bo. Det ble bygget mye for folket i årene frem til midten av 1970-tallet, i 1973 ble det f.eks. ferdigstilt 43.000 boliger.

Willoch-regjeringen, som kom til makten i 1981, avskaffet den sosiale boligpolitikken. Dette med støtte fra Arbeiderpartiet. Etter hvert overtok privatbankene og griske utbyggere dette markedet. Husbanken spilte gradvis en liten rolle i boligfinansieringen. Tallet på leiligheter som ble bygd hvert år ble redusert med ca. 30%.

Mangel på boliger har ført til skyhøye boligpriser. I 2020 steg konsumprisindeksen med 1,3%, mens boligprisene steg med 14%. Pga. det åpne markedet fikk bankene frie hender til å bestemme lånevilkår. Stadig flere faller utenfor boligmarkedet. I Oslo klarer ikke en sykepleier å finansiere en normal bolig. Det bygges også mange bittesmå leiligheter (også oppdeling av eldre leiligheter) til blodpris i byene, beregnet på studenter og enslige. Nesten bare de med hjelp fra foreldre klarer å finansiere dette. Utbyggere stopper eller utsetter gjerne byggeprosjekter hvis de ser tendenser til at prisene synker. I byene og bynære strøk bygges familieleiligheter til 5-7 millioner, og mange enda dyrere. Bare de rikeste med god økonomi, og de med en rik familie, klarer å finansiere dette.

Samtidig stiger husholdningsgjelden i Norge til svimlende summer. Mangel på sosial boligpolitikk fører til at nyetablerte med høye lån kan bli gjeldsslaver de neste 30 årene.

Stigende renter de siste årene forsterker også folks boutgifter. Utleieprisene har også økt kraftig de siste årene. Flere eiere av store produksjonsbedrifter har solgt seg ut til internasjonale selskaper og heller investert i eiendom og utleie, noe som driver prisene oppover.

Kommunale boliger, som tidligere hadde gunstige leiepriser, har økt prisene til markedsleie. Det minker også på antallet sosiale boliger hvert år, enda behovet er stort. Mange står på venteliste, selv om prisene er høye. Det er derfor viktig å kreve fortsatt bygging av sosiale boliger.

Boligpolitikk er klassekamp, hvor folkets behov og rettigheter til rimelig bolig står imot kapitalkreftenes frie marked, som skal ha mest mulig profitt. Dette er et marked som også kan kollapse, slik vi så i Norge på tidlig 1990-tallet, og i Spania for få år siden.

Vi har eksempler fra sosialistiske land hvor staten bygger gratis boliger, inklusiv gratis strøm, til innbyggerne. NKP mener rimelige boliger er en rettighet på linje med retten til arbeid, helsehjelp og utdanning.

Boligpolitiske tiltak fra NKPs arbeidsprogram:

NKP mener

• God og trygg bolig er en menneskerett og et samfunnsansvar.
• De samfunnsmessige boutgiftene skal dekke reelle nødvendige utgifter, og ikke gevinster til de store eiendoms-spekulantene.

NKPs politikk i korte trekk

• Gjeninnføre boligregulering for bygging av nye borettslagsboliger
• Stille kommunale og statlige tomter til rådighet for bygging av rimelige borettslagsboliger gjennom sosiale boligbyggelag.
• Staten bevilger tilstrekkelige midler til at Husbanken kan finansiere storstilt nybygging av rimelige borettslagsboliger til alle som trenger det, med lav rente, og lang nedbetalingstid. Boligene skal ha en klausul om at de ikke kan omsettes på det frie boligmarkedet.
• Staten bygger fullfinansierte boliger med lav husleie til samfunnets svakeste grupper.
• Kommunale boliger må leies ut til selvkost, ikke til markedspris
• Kommunale boliger må spres utover i byene og holde en normal standard
• Det må bygges nok kommunale boliger til å dekke behovet
• Det må bygges nok utleieboliger til studenter
• Forbud mot sekundærboliger i byene