Kamerater, gratulerer med dagen!
Men. det er en mørk skygge over dagen i dag; det er krig i Europa. Vi fordømmer den russiske aggresjonen og angrepskrigen mot Ukraina. Heldigvis har NATO løsningen klar: mer våpen, og flere amerikanske soldater til Europa!
I fjor så snakket jeg om corona og smittevern på 1. mai, og det er kanskje en rar ting å snakke om på denne dagen, men det er en sammenheng. Vi har blitt veldig lydige under corona; vi avlyste til og med en del utendørs 1. mai-arrangementer i smittevernets navn, selv om slike arrangementer har vist seg å ha liten smittefare.
Når myndighetene nå sier at krigen er forferdelig og at vi må sende våpen til Ukraina så er det lett å tenke «ja, det må vi jo» - for krigen er jo forferdelig, slik krig alltid er. Når NATOs leder Jens Stoltenberg står fram og sier at han og NATO har gjort alt i sin makt for å unngå krigen i Ukraina så er det lett å tenke «ja, det har han nok» - og helt glemme at den samme mannen stod i spissen for Norges deltakelse i angrepskrigen mot Libya, og for at Norges deltakelse i krigen mot Afghanistan skulle fortsette.
Vi fordømmer den russiske aggresjonen og angrepskrigen mot Ukraina, og viser solidaritet med det ukrainske folket som nå lider. Men det er vanskelig å ha solidaritet med myndighetene i Kiev, som har forbudt det ukrainske kommunistpartiet og innlemmet den nazistiske Azov-bataljonen i sitt nasjonale forsvar. Det er faktisk slik at våpnene Norge sender til Ukraina, faktisk kan havne i hendene på nazister.
Betyr dette at vi kjøper Russlands propaganda om at Ukraina er stappfult av nazister, og at krigen egentlig er en operasjon for å avnazifisere landet? Nei selvfølgelig ikke; dette er bare propaganda, og her kan vi trekke fram at Russland selv bruker leiesoldater fra den nazi-inspirerte Wagner-gruppen i sin hensynsløse krig mot Ukraina.
Men det er viktig å huske på at akkurat som det finnes russisk propaganda, så finnes det også vestlig propaganda, norsk propaganda. Det er ikke tilfeldig at vi får se nærbilder av krigens elendigheter i Ukraina, mens vi ikke fikk se tilsvarende bilder fra Libya, der millioner av mennesker lider den dag i dag som følge av at Norge var med å bombe Afrikas kanskje mest velstående land tilbake til steinalderen. Det var også en krig for regimeskifte, for å knekke at land som stod for afrikansk samling, blant annet gjennom den Afrikanske Union.
Når sivilbefolkningen i Ukraina rammes av voldtekter, så gis det bred pressedekning og blir presentert som fakta, med fordømmelse fra både media og myndigheter. Men hvordan er det vi behandler voldtekter som begås her hjemme? Vel, da driter vi i det. Da snakker media om «den angivelige voldtekstmannen» og en voldtekt som «skal ha funnet sted». Kun 1 % av voldtektene i Norge ender med domfellelse, og gjerningsmennene behandles med silkehansker. Mannen som nylig ble siktet for voldtekt av en ukrainsk flyktning i Tromsø, var også siktet for et titalls andre voldtekter. Politiet visste godt hvor han bodde, allikevel var han på frifot «av hensyn til sin unge alder». Hva med hensynet til ofrene, og faren for gjentakelse?
Krigen i Ukraina må ses i sammenheng med NATOs utvidelse østover og USAs tilstedeværelse i Europa. NATO er en del av problemet, ikke løsningen for å sikre Norge mot russisk aggresjon. Et nordisk forsvarssamarbeid ville vært fint i stand til å hamle opp med et eventuelt russisk angrep, spesielt når vi ser hvor talentløse det russiske militæret er tross sin overlegenhet i materiell og antall soldater. Det er også viktig å huske på at Norge aldri har vært i krig med Russland, men vi har derimot vært i krig med flere av landene i Europa som nå ruster opp.
Enkelte tar sågar til orde for å tillate permanente amerikanske baser på norsk jord, i frykt for et tenkt russisk angrep. Skal vi altså avstå vår suverenitet uten kamp? Da har vi ihvertfall tapt. Vi må ikke la oss styre av frykt, men heller huske på at NATO er en krigsallianse, og medlemskap i den øker sjansen for at Norge blir dratt inn i en krig, snarere enn å senke den.
Kamerater, NATO-opprustning skaper ikke fred.