Kamerater – Kjære frammøtte!

Siden vi var samlet her i fjor samme dato, er det 77 personer som ikke får oppleve denne fine dagen. Dagen som tilhører arbeiderbevegelsen. Dagen som er arbeiderbevegelsens kampdag. Dagen da arbeidsfolk, gamle og unge, går i demonstrasjonstog under paroler de støtter, viser sitt samfunnsengasjement til fordel for alle de som skaper merverdiene i samfunnet. 69 av disse 77 var i all hovedsak mennesker i livets vår, enten på terskelen inn i de voksnes verden eller så hadde de vært der noen år, brukt deler av sitt liv og dyrebare tid på politisk engasjement for en bedre verden og et bedre Norge å leve i. De viste et ektefølt engasjement for saker de trodde på.

Det skulle bli deres bane, det skulle gjøre at 2011 ble inngravert på deres gravsten, så aldeles fryktelig for mange år for tidlig!

Hardt og brutalt ble de meid ned av en person noen vil kalle utilregnelig, andre vil kalle terrorist, og atter andre vil en bevisst nazist eller i beste fall en person med høyreekstreme standpunkter.

Mange med meg vil kalle ham et barn av sin tid preget av og omgitt av holdninger til annerledes tenkende, til mennesker med en annen hudfarge og etnisitet, nye og fremmede kulturer, mennesker som angivelig skal ta landet fra oss” gode” nordmenn.

Men ikke bare forkvaklede holdninger til innvandrerne, men også til sine egne landsmenn ved å kalle de multikulturmarxister osv. Ukjente begreper i vår bevegelse.

Vi kjenner holdningene fra grupper ute på ytterste høyre fløy i vårt eget politiske landskap, frembrakt av personer man forutsetningsvis skulle tro hadde bedre vett. Skjønt; Det er vel ikke vettet det kommer an på!

Men så var det linjene da – tilbake til de vi her står og minnes og overfor hvem vi i dag viser vår ærbødighet for det de sto for i sin kamp mot fascismen og nazismen. Tidsbildet – kulissene – er annerledes i dag, preget av vår moderne tid med sine media og sine taleformer, men innholdet i denne mørkeblå politikken og retorikken er nøyaktig den samme nå som i 1940- 1945. Ideene, truslene, menneskeforaktet som våre falne kjempet mot er på nytt på frammarsj, og har vært det lenge. En person – Behring Brevig – har til de grader målbåret ideene gjennom sitt bevisste, selektive massedrap på politisk engasjert ungdom – og andre - som ville et fargerikt fellesskap – men har er ikke alene! Mange slike vandrer rundt oss, ulastelig antrukket både i språk og bekledning. Holdningene hører vi hver eneste dag!

Skal ikke de som betalte med sitt liv mot fascismen ha kjempet forgjeves, må vil møte slike holdningene med et aktivt og ektefølt engasjement, og sørge for at vi målbærer dette på en måte som vekker forståelse ute hos folk, at vårt budskap ikke pakkes inn i fine formuleringer.

Vårt parti og den bevegelsen vi tilhører har ingen tid å miste. Vi ser et Europa i endring, en endring til det verre for arbeiderklassen, for de som selger arbeidskraften, livet sitt og helsen sin i et stadig tøffere arbeidsliv, i samfunn hvor flere og flere mister sitt innkomme. Vi ser det ikke minst i Hellas, Spania og ellers i Midt- og Søreuropa.Dette avler mismot og gir næring til krav om enkle løsninger hvor steget ut i fascisme og fremmedhat er utrolig kort. Holdningene er klart kommet fram i BBs manifest og senere forklaringer. Å avpolitisere ham ved lettvint å gi ham stempelet TERRORIST er kanskje det farligste vi kan gjøre. Desto mer viktig er det å tildele ham et stempel som aktiv, bevisst medvirkende debattant på ytterste høyre politiske fløy .

Kun da blir han politisert, og kan møtes med politisk argumentasjon forankret i arbeiderbevegelsens klassebevissthet og –teori. På dette grunnlaget er vi med å bekjempe en gryende fascisme her hjemme og ellers i Europa.

Ha en god 1.mai dag!