Du er her: Forside > Vi mener > Prinsipprogram > 2. Kapitalismen og sosialismen

2. Kapitalismen og sosialismen

Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 innledet et nytt kapittel i menneskehetens historie. Den startet oppbyggingen av den første sosialistiske stat i verden og det kapitalistiske verdenssystemets og imperialismens første store nederlag. Denne revolusjonen ga støtet til nye revolusjonære bevegelser i verden og dannelsen av kommunistiske partier i de fleste land.

Kapitalismen kom i en ny og forsterket krise etter den 1.verdenskrig og dets ideologi og samfunnsformasjon ble utfordret av sterke revolusjonære krefter over hele verden.

Denne samfunnstype basert på utbytting av arbeiderklassen i egne land, kolonier i fremmede og imperialismen som verdens økonomiske, politiske og militære herskermakt fikk sitt andre store nederlag da de fascistiske aksemaktene – Tyskland, Japan og Italia – led knusende nederlag under den 2. verdenskrigen. Det sosialistiske Sovjetunionens innsats er forsøkt fortidd og forbigått i vestmaktenes krigshistorie men sannheten er at Den Røde Arme snudde uviklingen på alle fronter og var helt avgjørende for utfallet. Man har fortidd storkapitalens enorme støtte, sammen med sine talerør i media, til nazismens og fascismens frammarsj i Europa. Krigen mellom vestmaktene og aksemaktene var foruten å slå okkupantene og angriperne mot selvstendige nasjoner et oppgjør om hvem som skulle få den endelige føring under imperialismen.

I en rekke land i Europa var krigen en nasjonal motstand mot nazismen og fascismen som ideologi og samfunnssystem som skulle avløses av sosialismen. Revolusjonen seiret i kjølvannet av krigen i Kina og flere land i Asia. Seinere i Latin-Amerika og i Afrika. Arbeiderklassens oppdaget sin egen makt, fikk praktisk og teoretisk erfaring i klassekampen og ville skape sin egen framtid uten imperialistisk utbytting.

Sosialismen ble også et verdenssystem med brodd mot imperialismen. Dette fikk en helt avgjørende betydning for den anti-imperialistiske kampen og frigjøringsbevegelsene i de tidligere koloniene. Det ble satt en bremse på imperialismens aksjonsfrihet.

Det sosialistiske verdenssystemet er demontert og har lidd et midlertidig nederlag. Sosialismen som idé og mål lever videre. Årsakene til realsosialismens nederlag forplikter kommunistene til å analysere disse ærlig, åpent og sakelig. Det må erkjennes feil og forbrytelser som har skjedd i sosialismens og kommunismens navn. De norske kommunistene har trukket disse konklusjonene ut i fra de kunnskaper vi har, men flere vil fakta vil nok avsløres:

Realsosialismens fall skyldtes avvik fra grunnleggende sosialistiske prinsipper hvor arbeiderklassen ikke lenger hadde den ledende kraft i samfunnsutviklingen. De kommunistiske partiene utviklet seg til byråkratiske organisasjoner med muligheter for karrierepolitikere å fremme sine egne interesser. Partiene levde sine isolerte liv som regel uten kontakt med massene.

Det var et underskudd på sosialistisk demokrati og humanisme tuftet på den dialektiske materialialismen. Man overså viktige økologiske forutsetninger for å unngå miljøskader for ensidig å fremme materiell øg økonomisk vekst. Den militære kapprustningen mot imperialismen er også en årsak for den raske industrialiseringen.

den subjektive faktoren for å utvikle sosialismen, det ideologiske arbeidet og enkeltmenneskets mulighet til å delta i samfunnsutviklingen ble forsømt.

Krigsøkonomien fortsatte i for mange år på bekostning av den enkeltes materielle behov.

For å fange til arbeiderklassens oppmerksomhet i kampen mot den kapitalistiske, borgerlige tenkning og ideologi, må marxismen-leninismen videreutvikles til dagens aktuelle samfunnssituasjon på alle områder, særlig på de demokratiske, individuellrettslige og økologiske.


Kapitalismen i går og i dag

Det kapitalistiske samfunnet er i stadig forandring. Forandringen har objektive og subjektive årsaker. Dels skyldes det utviklingen i kapitalismens motsigelser; dels skyldes det bevisste inngrep i samfunnsutviklingen for å tilpasse kapitalismen til dagens situasjon. Men også arbeiderklassen og ulike gruppers kamp for innflytelse og velferdstiltak for alle har påvirket kapitalismen for å ivareta sine interesser, for eksempel i fagbevegelsen.

Kapitalismen tilpasser seg de endrede forholdene ved forskjellige manøvre. Kapitalkreftene har ikke bare fritt spillerom. Den samlede arbeiderbevegelsen kjemper for bedre arbeidsvilkårene, for høyere reallønn og sosiale reformer. Hovedsaken for kapitalistene og borgerskapet er derimot å beskytte og utvide sine egeninteresser gjennom å bevare det kapitalistiske systemet.

Samtidig er marxistiske teorier delvis integrert i offentlig og privat økonomisk tenkning. Økonomen og kommunisten Leif Johansen er pensum i økonomiske studier i Norge. Også mange bedriftsledere tar lærdom av Marx´ økonomiske prinsipper og analyser. Det erkjennes at en effektiv kapitalismen krever motiverte arbeidere og at systemet må kvitte seg med fortidens primitive utbytting, ja til og med utplyndring.

Ikke desto mindre benytter toneangivende politikere og økonomer som forvarer monopolkapitalens eksistens, et hvert høve til å angripe vanlige menneskers levekår, politiske og sosiale rettigheter. Man bruker pris-, skatte- og avgiftspolitikken og nedskjæringer på fellesskapets budsjetter for å øke profitten til de private foretakene og kapitalistene. Slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet, til og med under sosialdemokratiske regjeringer, ga starten på privatisering av offentlige vareproduksjon, tjenester og eiendom, det frie markedets satte dagsorden for den økonomiske utviklingen og man ga avkall på samfunnsmessig og politisk styring av viktige sider av landets økonomi, for eksempel privatbankenes virksomhet, forretningsbankenes spekulasjoner, rentepolitikken m.m. Storkapitalens offensiv mot levekårene til arbeiderklassen og andre lag var i full gang. I Europa, særlig innenfor EU-landene, ble den høye og kroniske arbeidsledigheten et kjennetegn på kapitalismens ekspansjon på bekostning av fellesskapets interesser.

Alle traktater innen EU (Maastrichtsavtalen, Tjenestedirektivet, m.fl.) tar sikte på å svekke lønnsarbeidernes innflytelse på den økonomiske politikken. EU-landene må innfri disse krav for å komme inn i den økonomiske og monetære union:

Hva betyr dette i praksis? I heftet: ”Norsk fagbevegelse og Den europeiske union”, utgitt av Sosialdemokrater mot EU (1994) kommer det fram følgene:” For å klare kravene må de fleste EU-land enten skjære kraftig ned på offentlige utgifter eller øke skatter og avgifter. Uansett hva som velges vil dette føre til en sterk nedgang i den samlede etterspørselen etter varer og tjenester i Europa. Dette vil i neste omgang slå ut tilsvarende kraftig økning i arbeidsløsheten.

Den vil øke mest i landene som må føre den kraftigste innstrammingspolitikken. Men når mange EU-land strammer inn samfunnsøkonomien samtidig, vil ringvirkningene spre seg raskt til hele EU-markedet.”

Vi henviser til dette fordi den høyresosialdemokratiske regjeringen i Norge, selv etter folkeavstemningens nei i 1994, holder på EU-systemets økonomiske og politiske tenkning som retningsgivende for norsk nasjonaløkonomi. Også i dag holder regjeringen av DNA, SV og Sp. på disse prinsippene i praktisk politikk og tilpasser seg EUs ulike traktater og vedtak gjennom EØS-avtalen. SV sier internt i partiet nei til en slik politikk, men følger med på ferden på alle økonomiske forhold gjennom sin finansmiminister i 2005-2009 og i de seinere år. Denne rødgrønne regjeringen fører nøyaktig samme politikk som de borgerlige partier i regjering til full tilfredsstillelse for monopolkapitalen og milliardærene i landet. Også under denne regjeringen har de rike blitt ufattelig rikere mens grupper av fattige barn, enkeltmennesker (uføretrygdede, minstepensjonister, arbeidsledige) og aleneforsørgere har økt.

Denne utviklingen er i tråd med kravene fra den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen, UNICE. De krever:

EU-prosjektet er et forsøk på å løse kapitalismens krise gjennom angrep på arbeiderklassens posisjoner og rettigheter. Det er gjennomtenkte angrep på mer enn 100 års organiser klassekamp. Kapitalismen har ikke uttømt sine muligheter. Herskerklassen har en lang erfaring, omfattende teknologiske, økonomiske, sosiale, politiske og militære midler til rådighet for å holde på makten.

Til tross for alle forsøk på å ikle seg ”demokratiske” klær og støtte til det parlamentariske styresettet i Norge, har kapitalismen alle kjennetegn som før: den borgerlige private eiendomsrett til produksjonsmidlene. En minoritet i befolkningen – kapitalistklassen – eier de viktigste produksjons- og finansmidlene, råstoffer og naturressurser, fabrikkene og teknologien, store skogs- og jordeiendommer, rederiene, varehusene, serviceinstitusjoner, banker og forsikringsselskaper. Flertallet – arbeiderklassen – er eiendomsløse i forhold til dette. Den må selge sin arbeidskraft til kapitalisten for å lønn til å leve. Selv om vi har et demokratisk valgt Storting, fylkesting og valgte kommunestyrer har vi ingen demokratisk styring med kapitalen i Norge. Alle arbeiderpartier, unntatt NKP, har med årene gitt opp eller overlatt den økonomiske politikk til privatkapitalen. Selv kollektive og offentlige tjenester er overlatt til private og spekulative økonomiske krefter. Kapitalismens kontroll over samfunnsutviklingen har i de siste 20 år skutt fart. Privatiseringen har vært ledet av sosialdemokratiet som viser på ny dens svik mot arbeiderklassen.


Utbyttingen

Da kapitalistene eier produksjonsmidlene og kapitalen har de herredømme over vareproduksjonen, store deler av tjenesteytelsene og pris- og lønnspolitikken. Ved sitt arbeid skaper lønnsarbeideren et overskudd av varer med en bestemt økonomisk verdi – en merverdi. Denne tilegner kapitalistene seg, uten vederlag til arbeideren, som profitt.

Under kapitalismen er arbeidsproduktiviteten intens og høy. Den har en tendens til stadig økning. Lønnsarbeideren produserer atskillig høyere verdier i sitt daglige arbeid enn det som skal dekke hans lønn. Verdien av arbeidskraften – lønna – er forskjellig fra verdien av vareproduksjonen. Tjenester er også varer som produseres og selges Det er ofte vanskelig å se dobbeltheten i denne verdiskapningen. Kapitalistene forsøker å dekke til dette forholdet for at vanlige mennesker ikke skal forstå profittskapningens natur. De vil fokusere på at deres eventyrlige gevinster skyldes deres egen innsats med å forvalte sin private kapital; ofte til det ”beste” for samfunnet.

Vi vil hevde at når en arbeider for eksempel produserer varen margarin, produseres en mengde margarin som vil få en større verdi enn summen av verdien av det arbeideren får i lønn og de kapitalkostnader eieren har. Denne nye verdien arbeideren skaper med sin arbeidskraft kaller marxismen ”merverdi” Det er bare arbeideren som skaper verdiene som lønn og profitt, ikke kapitalisten. Uten arbeid ingen merverdi. Merverdi er forskjellen mellom arbeidskraftens bytteverdi – verdien arbeideren får i bytte for sin arbeidskraft, dvs. lønn – og resultatet av arbeidskraftens bruksverdi – verdien av varene som produseres. Gjennom tilegnelse av økende merverdi får noen eiere av produksjonsmidlene etter hvert en monopolstilling i produksjonen som Røkke i verfts- og fiskeindustrien, Hagen, Reitan i varehandelen, Thon i hotellkjedene m.fl. De lever for og av den merverdien arbeideren skaper.

Det eneste motiv for den kapitalistiske produksjon og dermed det kapitalistiske samfunnssystem, er å øke (akkumulere) mer profitt. Kan merverdien ikke økes som profitt til kapitalisten, har han ikke interesse av den. Bedriften legges ned, selv om den skulle gå med overskudd, om ikke profitten til eierne øker. Bedriften legges ned eller selges for eksempel papirfabrikken Union i Skien. Kapitalen flyttes til et annet sted, også ut av landet, der høyere profitt kan sikres. Dagens borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer samarbeider med kapitalistene under navnet ”blandingsøkonomi”, en god dose privat sammen med offentlig kapital, og lar en slik økonomisk utbyttepolitikk fritt få utvikle seg.

Utbyttingen i den moderne kapitalismen er komplisert og utstudert. Vårer økonomer innefor alle samfunnsområder planlegger og spekulerer i hvordan profitten kan økes og hvordan mer arbeidskraft kan utnyttes for dette. Dette skjer i takt med arbeidernes høyere utdanningsnivå, økende krav til arbeidstempo, tidsstudier og den vitenskaplige og teknologiske utvikling. Det skjer det en økt utbytting av de fysiske og kunnskapsbaserte arbeidskreftene i industrilandene og samtidig i u-landene. Særlig øker profittene gjennom økte priser, satt av monopolene med enerett til vareproduksjonene og patentordninger. Dette ser vi ikke minst i den farmakoligiske industrien som bl.a. ikke vil selge HIV- og Aids-medisin til de fattige i verden da de ikke er betalingsdyktige.


Kapitalismens grunnleggende motsetning

Karakteristisk for kapitalismen i forhold til tidligere samfunn er at produksjonen blir mer og mer samfunnsmessig, mens tilegnelsen av det ferdige produktet og styringen av bedriftene er private. Med samfunnsgjøring mener vi at selv produksjonen, bruken av produksjonsmidlene, organiseringen av arbeidsprosessen og omsetningen av produktene angår alle samfunnets klasser og lag mer enn før. De multi- og transnasjonale selskapene er eksempler. Disse selskapene er til og med hjørnesteinsbedrifter i hele lokalsamfunn hvor den kommunale økonomien står og faller på bedriftens drift og produksjon. De er arbeidsplasser for tusenvis av arbeidere og funksjonærer. Røkkes selskaper som eier fiskeindustrien og dermed fiskekvotene i flere småsamfunn i Nord-Norge (Melbu) er eksempler på dette.

Motsetning mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den private tilegnelsen av produktet og merverdien (profitten) er kapitalismens grunnmotsetning. Motsetningen bare øker og forsterkes med kapitalismens utvikling, nå særlig i den imperialistiske fasen. Et viktig uttrykk for dette er kontrasten mellom økonomisk planlegging og behovet for langsiktighet i virksomheten for å bevare og sikre bedriftens framtid og arbeidsplassene på den ene siden og spontaniteten i finansieringen, styrt av et variabelt marked, og mangel på økonomisk styring som preger den kapitalistiske produksjonen på den andre siden.

I perioder fører denne mangelen på styring av kapitalkreftene til overproduksjonskriser og økonomisk nedgang (depresjon) som avløser høykonjunkturer. Kapitalistenes bestrebelser for å øke produksjonen uten grenser, for egen profitts skyld, kommer i motsetning til at markedet og forbruket under kapitalismen ofte begrenses av nedsatt kjøpekraft. Skatte- og avgiftspolitikken belaster den vanlige forbruker mest. Rentepolitikken rammer unge førstegangsetablerende familier, minstepensjonister, enslige og uføre sterkt og prispolitikken reduserer kjøpekraften til alle. Samlet synker forbrukernes evne til å skaffe seg varer og tjenester under kapitalismen samtidig som kapitalistene ønsker at vi skal kjøpe mer av de samme for sin egen vinnings skyld.

Med overproduksjonskriser og nedsatt kjøpekraft til arbeiderklassen øker arbeidsledigheten. Massearbeidsledigheten er permanent i alle EU-land. I tillegg utnytter kapitalkreftene den sterke vitenskaplig-teknologiske utviklingen for å si opp arbeidere, spare lønninger og øke sin profitt. Råstoffkriser og valutakriser kompliserer bildet mer.


Monopolkapitalen – Imperialismen

Kapitalismen skiller seg i dag fra slik den fungerte og kom til uttrykk som i industrialiseringens epoke og kolonialismen p det 19- og 20-århundre. Et hovedtrekk ved vår tids kapitalisme er statsmonopolkapitalismen (SMK) og dens økende betydning. Den borgerlige og kapitalistiske staten representerer SMKs interesser. Staten er en betydelig økonomisk kraft – statsbedrifter, statsbanker, statsbudsjetter. Samtidig får monopolkapitalen økt innflytelse og kontroll over de statlige sektorer i landets økonomi. I alle land er det representanter for monopolene i statsapparatet. Det eksisterer en sammensmelting mellom staten og monopolkapitalen. Ofte er det staten som legger til rette monopolenes etableringer og profittmaksimering. Næringslivets organisasjoner, bransjesammenslutninger, privatbanker og forsikringsselskaper fastlegger den felles økonomiske politikken sammen med statsorganene på alle områder. Nasjonalinntektene, særlig skatteinntektene omfordeler staten til monopolkapitalens favør. Skatter og avgifter øker byrdene til vanlige lønnsmottakere mens monopolkapitalens kvinner og menn får lettelser av staten. Monopolene trenger staten for å berike seg videre og å utvikle sine private foretagender. Dette går på bekostning av fellesoppgavene som helsestell, undervisning, infrastrukturer o.s.v. som rammer alle.

I følge Lenin er epoken med SMK det siste stadium i kapitalismens utvikling. Den er forutsetning for imperialismen som i dag er på frammarsj i verden ledet av USA og EU. De nasjonale økonomier kan ikke lenger tilfredsstille monopolkapitalens vekstbehov for å akkumulere økende profitt. Monopolene blir internasjonale, eller ”globale” for å vokse. De eksporterer kapital i samarbeid med staten til land med billigere råstoffer og arbeidskraft og nedlegger arbeidsplasser hjemme. Den nasjonale arbeiderklassen taper, monopolkapitalistene vinner med statens hjelp. Denne imperialistiske epoken er en materiell og organisatorisk forutsetning for overgangen til sosialismen. Motsetningene mellom arbeiderklassens interesser og monopolborgerskapets profittøkning fører til at flere og flere blir deklasserte, dvs. mister sine jobber og lønnsforhold, blir forent med arbeiderklassens grunnleggende interesser, kommer i motsetning til monopolkapitalismens krefter og bidrar til en forsterket klassekamp. En skjerpet klassekamp er den viktigste drivkraften mot sosialismen


Monopolene og den internasjonale arbeidsfordelingen

Den økende internasjonaliseringen av økonomien er et annet hovedtrekk ved kapitalismen i vår tid. Den henger sammen med utviklingen av produktivkreftene og konsentrasjonen av kapitalen. Kapitalisten og monopolene krever stadig større marked for kapital og varer. De nasjonale rammene blir for snevre. Kommunistene ser verdenshandel bygd på prinsippene om likhet og gjensidig fordel er viktig for en internasjonal utvikling. Den er også viktig for å fremme forståelsen mellom nasjoner uansett samfunnssystem.

Kapitalistisk frihandel som bygger på monopolselskapenes fulle kontroll, vil ikke føre til en jevn og rettferdig utvikling for alle parter. Videre er den på kollisjonskurs med en bærekraftig økologisk utvikling og sosial rettferdighet. Det eneste holdbare alternativet er en global planøkonomi. I dag ser vi hvordan prisene på råvarer svinger alt etter det frie markedets forgodtbefinnende, etter nedturer og oppturer i aksjene, som først og fremst rammer de fattige lands økonomier. Man kan ikke planlegge livet for milliarder av mennesker på lang sikte, i høyden bare fra måned til måned. Eksistensen blir utrygg og uholdbar. Økte råstoffer betyr dyrere mat og energi for de underpriviligerte men økte profitter for aksjeeierne. Store råvaremonopoler spekulerer i knapphet på ressursene som er livsnødvendige for alle mennesker. I flere land kontrollerer private kapitalinteresser også vannressursene.

Denne internasjonaliseringen og monopoliseringen av produksjon og handel er den økonomiske integrasjonen som i EU. I det økonomiske samarbeidet i EU er hovedmålsetningen å sikre høyest mulig profitt for monopolene på bekostning av folket. I EU har man fått en politisk og juridisk overbygning for å legalisere målsetningen. Traktater og overnasjonale organene (Maastrichtsavtalen, EU-Kommisjonen, EU-Parlamentet, ESA-domstolen) har lovene, den endelige beslutningsmyndighet og makt til å realisere den. Mellom de små og mellomstore medlemslandene derimot eksisterer både formell og reell ulikhet. Ulikheten brukes som en brikke i et spill mot enkeltlandene for å høste fordeler av de for kapitalen beste lovgivninger og sosioøkonomiske forhold for å øke profitten. Tjenestedirektivet som gjelder i EU-landene og i land med EØS-avtale, tilsier at arbeidsmiljøloven og lønnsfastsettelsen i det landet en arbeider kommer fra skal gjelde i det nye landet. Et land med dårlige forhold blir gjeldene for arbeidstakeren i det nye landet han jobber i. Lave lønninger presses inn i norsk arbeidsliv. Alle muligheter for sosial dumping er nå til stede.

Tilsvarende økonomiske og politiske prosesser skjer også i de økonomiske stormaktene USA og Japan. I den sterkt voksende økonomien i Kina og India slår etter hvert lignende tanker rot.

Det er en stor utfordring for det kinesiske kommunistparti å forhindre en utvikling i en monopolkapitalistisk retning. Mange tegn tyder på at KKP ikke har den nødvendige kontroll da klasseforskjellene øker sterkt i Kina.


De transnasjonale selskapene og u-landene

Kapitalens økte konsentrasjon i monopoler og konserner og internasjonaliseringen av av produksjon og handel har gitt de nasjonaloverskridende, transnasjonale selskapene og bankene en enorm makt. Gjennom sine filialer, investeringer, vareeksport og lånetransaksjoner utbytter de arbeiderklassen og mindre selvstendig næringsdrivene i verdensmålestokk. De høster kjempeprofitter og undergraver med sin økonomiske makt som også fører til en sterk politisk innflytelse, den nasjonale suverenitet i alle land; særlig i den 3. verden.

Den internasjonale og globale maktkonsentrasjonen er et nytt trinn i den kapitalistiske utviklingen. Monopolene behersket i 1986 40 % av industriproduksjonen, 60 % av utenrikshandelen og mer enn 75 % av det teknologiske potensialet i verdensøkonomien. I begynnelsen av 1980-årene hadde 350 av de største transnasjonale konsernene 25000 filialer i alle industriland. I løpet av 1990- og 2000-tallet har denne utviklingen skutt enda sterkere fart. I ly av den ”frie” konkurransen har de transnasjonale monopolene slukt opp store private og nasjonale foretak og hele konserner. Det er under påtrykket av de transnasjonale selskapene at det opprettes økonomiske og politiske (EU) og militære (Nato) blokkdannelser for å beskytte sine egne profittinteresser. Monopolenes makt krysser alle statsgrenser, går utenom tollbarrierer og andre beskyttelsestiltak, lager selv tollskranker mot andre konkurrenter på verdensmarkedet og vil ha frihandel der de har fordelene til skade for andre som ikke slipper til på monopolenes markeder p.gr.a. tollmurer.. I tillegg får de særfordeler gjennom ”rammevilkår” som de kapitalistiske stater legger til rette for dem ja til og med gis det subsidier slik at de kan konkurrere ut motaktører.

De transnasjonale selskapene kontrollerer de viktigste råvarene og basisproduktene i u-landene. Det er særlig råstoffer som olje og mineraler, matprodukter, jord og vann. Det brukes utspekulerte investeringsmodeller, avansert teknologi som også er patentbeskyttet, utførsel av kapital, for å fremme sine egeninteresser. Dette rammer u-landene sterkt. De har under monopolkapitalismen store betalingsunderskudd, økende gjeld og elendige handelsbetingelser Befolkningen blir fattigere og fattigere Vel. 2/3 av jordens befolkning lever på fattigdomsgrensen og 1/3 sulter. Denne katastrofale utviklingen kan bare løses globalt. Radikale borgerlige krefter som ser problemene roper på en ny økonomisk verdensordning, at u-landenes gjeld skal ettergis av de rike land, fjerne tollmurer på varer fra u-landene og andre progressive tiltak. Kommunistene er for slike tiltak men ser at de bare er midlertidige reformer som bidrar til å gi kapitalismen et mer ”menneskelig” ansikt. Den endelige løsning for å fjerne utbytting og urettferdighet både for arbeiderklassen i den industrialiserte verden og for de fattige i u-landene, er å fjerne monopolenes makt og endre det avgjørende maktforholdet i alle stater i de undertryktes og arbeiderklassens fordel. Maktforholdet går på eiendomsretten til produksjonsmidlene og kontroll med kapitalen.

U-landenes kamp for bedre levekår er en kamp mot monopolene og de transnasjonale selskapenes makt. I mellomkrigstiden var den en kamp mot kolonimaktene og USAs innflytelse i verden. Etter krigen oppsto de alliansefrie staters bevegelse og frigjøringsbevegelsene i Afrika og Sør-Amerika som falt sammen med den sosialistiske verdens kamp mot imperialismen, mot opprustning og kald krig. Vi har sett at man har vunnet epokegjørende seiere i de land der frigjøringsbevegelsene bygget sin samfunnsanalyse og strategi på et marxistisk-leninistisk idégrunnlag. Det er kun kampen mot den herskende økonomiske klasse som har gitt resultater, ikke samarbeidet med dem. Mosambik, Angola, Sør-Afrika og Cuba er gode eksempler på dette. Bevegelsene her trakk med de store folkemassene i kampen for frihet og selvstendighet. De sosialistiske land ga nødvendig materiell og militær hjelp uten vilkår. U-landenes kamp mot imperialismen var en del av den internasjonale arbeiderklassens kamp for demokrati, ferd og sosialisme.


Kapitalen undergraver demokratiet

Historien viser tydelig at en konsentrasjon og sentralisering av den økonomiske makt på færre og færre hender innskrenker folkets demokratiske rettigheter og frihet.

En innebygd tendens i imperialismen er forsterket politisk reaksjon i alle retninger. Det politiske uttrykket og overbygningen over den frie konkurransens kapitalisme er det borgerlige demokratiet. Monopolkapitalismen og imperialismen bruker det borgerlige demokratiet til å øke sin makt på bekostning av folket. Det borgerlige demokratiet er ikke et økonomisk demokrati for folket, under folkets styring, men ivaretar konsentrasjonen av økonomisk makt i fåtallets hender. Folkets demokratiske rettigheter er redusert til å velge partier eller grupper i et parlament som skal opprettholde og forsvare det kapitalistiske samfunnet og eksisterende økonomiske maktforhold, men ikke avskaffe utbytting og undertrykking. Tvert om blir monopolenes makt truet utvikles det autoritære og fascistiske regimer som setter fysiske grenser for arbeiderklassens krav om økt demokratisk styring og kontroll med kapitalkreftene.

At det borgerlige demokratiet fortsatt eksisterer og at den nasjonale råderetten ikke er forsvunnet, skyldes i første rekke arbeiderklassens og de andre demokratiske kreftenes kamp. Kommer monopolkapitalen i en situasjon som truer dens makt, går den uten å nøle til politisk press, terror og diktatoriske tiltak. Militarismen og nyfascismen opptrer igjen aktivt og utfordrende. Samtidig sjokkeres en hel verden av terroristiske anslag.

Terrorismen i vår tid

Kommunistene tar bestemt avstand fra terrorisme som et våpen i den politiske kamp, og bekjemper den.
Terrorismen har alltid vært brukt av den herskende klasse, og mindre grupper både til høyre og til "venstre". Kommunistene har en klar holdning mot terrorisme. En bevegelse som bygger på at arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk, går inn for masse- og klassekampens vei. Den går ikke inn for voldelig aksjonisme fra smågrupper, isolerte fra arbeiderklassen.
Etter anslagene mot ”Tvillingtårnene” fra terroristgruppen Al Qaida 11. september 2001 har USA, med dette som påskudd, utarbeidet antiterrorlover som langt på vei har fratatt amerikanske borgere sivile borgerettigheter. Lovene er i store trekk også adopterte i Europa der overvåking av vanlige mennesker har økt, med restriksjoner enkeltmenneskets reisevirksomhet og økt mistenksomhet ovenfor andre religiøse og etniske grupper. USA bruker sin såkalte anti-terroristkampanje til ideologisk og militær krigføring. USA er selv blitt en terroristisk stat med vilkårlige fengslinger, uten lov og dom, av personer de bare på mistanke mener kan være ”terrorister”. De bruker ”kampen mot terror” som påskudd for krigføring i Irak og i Afghanistan. Likeledes truer de Iran med krig fordi landet ikke bøyer seg for USA og Europas krav om å stoppe forskning og utvikling av atomenergi. Den retter seg mot land og folk som kjemper seg fri fra nasjonal undertrykkelse og diktatur. På den annen side kan USAs allierte i Midt-Østen, særlig staten Israel uhemmet, i generasjoner, bedrive terror mot det palestinske folket. Okkupere land, drepe sivilbefolkningen, drive dem fra hjem og byer. Alt under påskuddet av ”kampen mot terror”. Slik kan den imperialistiske verden ture fram etter at motvekten – den sosialistiske verden ble demontert. Men truslene fører ikke til ønskede resultater. Cuba og Den Demokratiske Republikken Korea holder tappert stand mot disse kreftene.


Et folk som er fratatt sine grunnleggende rettigheter, må reise seg til kamp for frigjøring. De fører både en politisk og diplomatisk kamp, og ofte også en militær, væpnet kamp. Dette er ikke terrorisme. Det er en menneskerett og rettferdig kamp for frigjøring, slik vi så krigene mot kolonimaktene i Afrika og kampen mot Apartheid i Sør-Afrika på 1960-1970 åra.
Kommunistene kan ikke passivt godta de imperialistiske makters definisjon av ”terrorisme”. Frigjøringsbevegelsene som bekjempet tyske tropper i Norge ble av borgerskapet (og regjeringen i London) og av nazistene kalt ”terrorister”. ANC i Sør-Afrika, MPLA i Angola m.fl. ble kalt det samme. Det er nødvendig med internasjonal solidaritet mot terrorismen som ikke har noe med nasjonal frigjøring og arbeiderklassens egen kamp mot kapitalismen/imperialismen å gjøre, men som er ren kriminell virksomhet. Derfor støtter Norges Kommunistiske Parti FNs anbefaling om internasjonalt samarbeid for å bekjempe denne type terrorisme. Like viktig er det samtidig å bekjempe misbruket av kampen mot terrorismen.. Terrorismen brukes som påskudd til å skjerpe undertrykkelsen i samfunnet og til å iverksette aggressive aksjoner mot land i den tredje verden. Med slike tiltak avslører den herskende klassen at den ikke først og fremst er opptatt av å bekjempe terrorismen, men å bekjempe demokrater i vid forstand.
I nesten alle kapitalistiske land brukes denne kampen til å forsterke overvåking av venstrekreftene, begrense de individuelle frihetene og innskrenke demokratiet.

Et foreldet system

I historisk forstand er kapitalismen et døende system. Den holdes oppe gjennom inngrep av den borgerlige stat og et nett av ideologiske, juridiske og økonomiske organer som på mangfoldige måter beskytter det kapitalistiske systemet og monopolkapitalen. I større kriser og konflikter styrkes staten som maktorgan for storkapitalen og dens talsmenn, uansett hvilket parti som offisielt sitter med regjeringen. Staten fungerer kun som en klassestat for kapitalismen.
Kapitalismen kommer i stadig konflikt med livsinteressene både til arbeiderklassen og andre sosiale lag, og til forskjellige nasjoner og land.
Men kapitalismen bryter ikke sammen av seg selv. Den må oppløses gjennom en revolusjonær prosess, som krever tid, kunnskaper om kapitalismens funksjoner og dens innebygde motsigelser og konflikter, i dag ikke minst på erfaringer fra de sosialistiske land, på en riktig taktikk og langsiktig antimonopolistisk strategi: på marxismen-leninismens grunnleggende prinsipper. I tillegg må vi vinne arbeiderklassens interesse gjennom den dagsaktuelle kampen for lønninger, sosiale og helsemessige reformer, trygging av arbeidsplasser og gode undervisningssystem. Vi allierer oss med og går inn brede folkebevegelser mot monopolkapitalen (Nei til EU). Alliansepolitikken er kommunistenes mest verdifulle arena for å få gjennom sin politikk i Norge i dag.

Den revolusjonære hovedklassen

Den viktigste revolusjonære kraft i vår epoke er arbeiderklassen. Den er samfunnets viktigste produktivkraft og betjener i dag den mest avanserte teknologien. De fleste i arbeiderklassen er organiserte i store produksjonsenheter og arbeidskollektiver. Den produserer og foredler og distribuerer mesteparten av de materielle verdiene i samfunnet. Vi sier at produksjonen er samfunnsmessig – sosialisert.
I sin vel 150-årige historie har arbeiderklassen ikke bare frambrakt en veldig materiell og åndelig rikdom i samfunnet. Den har også utført en enestående politisk innsats. Den har stått og står i spissen for de viktigste sosiale revolusjonene. I en rekke land banet den veien for et nytt samfunn, det sosialistiske. Og innenfor det kapitalistiske systemet har den dannet sterke faglige og politiske organisasjoner som har kjempet fram viktige sosiale reformer, materielle goder og politiske rettigheter. Den står i fremste rekke for å fremme og utvide demokratiet, den nasjonale selvstendigheten og bevare freden. Arbeiderklassen er objektivt den viktigste revolusjonære kraften som vil avskaffe utbyttersystemet og bygge et nytt sosialistisk samfunn. I dag er dette fremmed for mange da den subjektive (individuelle) oppfatningen råder med ”en hver sin egen lykkes smed”, ”alle er i samme båt” og at arbeiderklassen er oppløst.

I den imperialistiske verden er i dag arbeiderklassens styrke svekket etter at Sovjet og de sosialistiske land i Europa ble undergravet, ble ofre for interne kontrarevolusjonære krefter og ble demontert. I tillegg hjulpet av ytre destruktive, antikommunistiske krefter som undergravet økonomien, støttet de kontrarevolusjonære kreftene og destabiliserte systematisk de sosialistiske samfunnsstrukturene.

Det ideologiske nivået er preget av kapitalismens og borgerskapets tenkning. Klassebevisstheten er visket bort i stor grad hos arbeiderne i den kapitalistiske og imperialistiske verden. Man føres bak lyset i media om at det borgerlige demokratiet er det beste styringssystemet, hvor det eksisterer virkelig ”folkestyre” og alle mennesker er ”like”. Ikke minst lar media ingen alternative, sosialistiske og kommunistiske meninger komme fram. De fortier de kommunistiske partiers programmer og meninger. Den ”demokratiske stat” lar kommunistene i Norge ikke slippe til i media på linje med andre partier.
I dagens situasjon er den ideologiske og kulturelle klassekampen vel så viktig som den økonomiske og materielle for kommunistene. Kommunistene må bidra til at klassebevisstheten utvikles og at arbeiderklassen forstår at vi ikke er ” i samme båt”. At det er helt motstridende interesser på alle måter mellom arbeiderklassen og kapitalistene. Arbeiderklassen må skoleres og få en riktig vitenskaplig samfunnsforståelse uten metafysikk og utenomjordiske avledningstaktikker som styrker borgerskapets makt. Arbeiderne må utvikle forståelse for enhet og solidaritet innen klassen. Til det kreves en utvidet og selvstendig klasseidentitet, brudd i klassesamarbeidet på kapitalens premisser og tilegnelse av sosialistisk bevissthet.

Hovedtrekkene i sosialismen

Sosialismen er et samfunnssystem der det ikke lenger er mulig for noen samfunnsklasse eller sosial gruppe å leve av å utbytte andre. Produksjons- og finansmidlene eies ikke lenger av noen få rike privatpersoner. Finansmidlene og de viktigste og helt avgjørende produksjonsmidlene tilhører samfunnet, folket i fellesskap som stats- eller samvirkeeiendom. Vi snakker om de produksjonsmidlene som er en absolutt forutsetning for at arbeiderklassen skal bestemme og kontrollere produksjonen i samfunnet og en rettferdig distribusjon av produktene til hele klassens beste. For at arbeiderne (produktivkreftene) som skaper verdiene skal få et trygt liv materielt, sosialt og kulturelt. Dermed mister utbytterklassen sine arbeidsfrie inntekter. Inntektene fordeles etter arbeidsinnsats i produksjonen og annen samfunnsnyttig virksomhet.

Sosialismen avskaffer den kapitalistiske konkurransen og det kapitalistiske profittmotivet i produksjonen. Den skaper vilkår for planøkonomi og økt velstand. Bare sosialistiske eiendomsforhold trygger en full utnyttelse av produktivkreftene til gagn for folket. Motivet for den sosialistiske produksjonen er allsidig å tilfredsstille de materielle og kulturelle behovene.
Sosialismen gjør slutt på anarkiet i produksjonen, de økonomiske krisene, arbeidsløsheten og fattigdommen ved at deres hovedårsak, den private eiendomsretten til produksjonsmidlene og utbyttingen er avskaffet.

I alle faser i hvert enkelt land har sosialismen grunnleggende kjennetegn. Det sosialistiske samfunnet utvikler seg etter bestemte lover som er allmenngyldige (Marxismen). Det utvikler seg gradvis til stadig mer utviklete former. Dette skjer ikke spontant eller automatisk. Interessemotsetningene og konfliktene mellom de kapitalistiske produksjonsforholdene og utbyttingen er dynamisk og utgjør en kraft som fører til endringer enten kapitalistene vil det eller ikke. Det blir en kamp mellom klasser (Klassekamp). Marxismen - Leninismen gir oss analysen av hvorfor og hvordan endringene og prosessene skjer. Skal utviklingen skje i en sosialistisk retning må arbeiderklassen bevisstgjøres om sin betydning i prosessen og handle bevisst igjennom det kommunistiske partiet, fagbevegelsen og andre progressive organisasjoner, ofte gjennom hard klassekamp.

En omveltning uten historisk sidestykke

Den sosialistiske revolusjonen har en annen karakter enn tidligere revolusjoner der nye eiendomsforhold vokste fram innenfor det gamle samfunnssystemet (Slavesamfunn, føydalsamfunn, tidlige kapitalisme/borgerskap)
Revolusjonen ga fri bane for disse nye eiendomsforhold og brakte nye klasser til makten. Sosialismen kan ikke vokse gradvis fram innenfor kapitalismen slik kapitalismen kunne innenfor føydalismen. Borgerskapet var allerede eiendomsbesitter og eiere av produksjonsmidlene før det ble politisk herskende klasse. Arbeiderklassen eier ingen produksjonsmidler. Den må først erobre det politiske herredømmet og gjøre de viktigste produksjonsmidlene og kapitalen, til samfunnets eie. En slik overtakelse av eiendomsretten til produksjonsmidlene fører til et ”sprang” i utviklingen, en kvalitativ endring av eiendomsretten og legger grunnen for et kvalitativt nytt samfunn. (Revolusjon). Uten en revolusjonær framgangsmåte kan ikke sosialismen gjennomføres.
Den sosialistiske revolusjonen overfører med dette makten fra dem som profitterer til dem som produserer. Den innleder oppbyggingen av det sosialistiske samfunnet som utvikler seg etter at det er opprettet en ny statsmakt. De første etappene vil alltid bære på problemer kapitalismen etterlater seg. Alle motsetningene er ikke løst under sosialismen men grunnen er lagt for å fjerne dem. Det kreves tid for å overvinne disse problemene, bygge ut den sosialistiske klassebevisstheten, fjerne opportunisme og etter profitt som borgerskapet fortsatt streber etter. Sosialismen som et overgangssamfunn mot kommunismen har på langt nær løst alle vansker.

Altså, sosialismen er heller ikke ferdig eller fastlåst for alle tider. Det sosialistiske samfunnssystemet, som alle tidligere produksjonsmåter, er i stadig forandring og omforming. Det oppstår ut fra forholdene i hvert enkelt land. Historiske forhold og tradisjoner, geografiske, nasjonale og internasjonale faktorer bestemmer mye av måten sosialismen bygges på og hvordan den utvikler seg. Også formene for den politiske organiseringen av det sosialistiske samfunnet er og vil bli forskjellige fra land til land.
Med sosialismen vil mennesket få kontroll over sin egen framtid. Politikken tar ledelsen over økonomien, ikke omvendt. Men politikken kan ikke utarbeides vilkårlig. Den må være i samsvar med de nye objektive utviklingslovene som oppstår på grunnlag av de nye sosialistiske produksjonsforholdene og på den vitenskaplige sosialismens prinsipper.


Sosialismen slik den oppsto og utviklet seg

Hittil har sosialismen stort sett blitt gjennomført i land som har vært industrielt uutviklet eller lite utviklet. De fleste av dem har manglet borgerlig-demokratiske tradisjoner, og de hadde en fåtallig arbeiderklasse. Sosialismen ble bygd opp under meget vanskelige internasjonale forhold. Det første sosialistiske landet, Sovjetunionen (SU), ble stående aleine i mange år etter revolusjonen i 1917. SU ble utsatt for blokade fra utlandet, indre undergraving av reformene, militære overfall og trusler om tilintetgjørelse,
Under intervensjonskrigene i 1918 ble SU invadert av hele 14 land. I historisk sammenheng var sosialismen i SU, og etter den 2. verdenskrig, Øst-Europa et ungt system som trengte tid til å rotfeste seg. Denne historiske bakgrunnen forklarer mye, men ikke alt av de byråkratiske og udemokratiske styringsmetodene som vokste fram. Farene for en ny verdenskrig forsterket det negative. Etter krigen har det i disse landene vært sosiale og politiske rystelser; innskrenkninger i demokratiske rettigheter, fremmedgjøring av arbeiderklassen i forhold til å delta i politiske beslutningsprosesser og medbestemmelse i produksjonen. Det utviklet seg et byråkratisk styresett som begunstiget ledelsen i bedriftene og i partiet. Motsetningene mellom dette ledersjiktet og arbeiderklassen førte svikt i arbeidsproduktivitet, varetilførsel og andre negative trekk og tendenser.
Disse fenomener er fremmedelementer i et sosialistisk, demokratisk økonomisk system. En kan likevel ikke se bort fra de store og grunnleggende positive landevinningene som ble nådd, og hva sosialismen betydde for folkene: Mer sosial rettferd, frihet fra nød, rett og plikt til arbeid, utbygging av helsevesen og sosial og materiell trygghet, utvidelse av offentlige tjenester, stabile priser på forbruksvarer, rimelige boliger og et godt undervisningsstell.
Noe av det mest verdifulle var utbygging av undervisnings- og helsestellet som ble gjennomført. Også kulturelle aktiviteter og kunstlivet blomstret
De positive og negative erfaringer fra disse land må arbeiderbevegelsen i de kapitalistiske land lære av i sin kamp for sosialismen.

Imperialismens økonomiske styrke og tilbakeslagene for sosialismen

På 1980-tallet tok OECD-landene 80 % av de verdier som ble skapt i verden.
Comecon-landene rådde over 16 % av de skapte verdiene i verden på begynnelsen av 1980-tallet. På slutten av 80- tallet rådde de bare over 12 % av den samlete verdiproduksjonen.
SU, som var den største økonomiske enheten i Comecon, endret sin status i den internasjonale handelen på 80- tallet.
Ved inngangen til 1980-tallet hadde SU en samhandel med OECD der 50 % av industrieksporten stammet fra mer enn 12 industriprodukter. På midten av 80-tallet var situasjonen den at mer enn 50 % av industrieksporten stammet fra ett produkt, nemlig energiråstoff (olje og gass). Den store industristaten SU ble således på 80-tallet forandret til noe som kan sammenliknes med en monokultur i forhold til verdensmarkedet.
Comecon-landene var utsatt for handelsmessig boikott i forhold til høyteknologi fra de imperialistiske landene. Men deres svakhet i utviklingen av disse produktivkreftene var også skapt av at den sentrale statlig tilrettelagte planøkonomien ikke ble utviklet i samsvar med produksjonens mer sammensatte karakter. I tillegg tok man ikke raskt nok datateknologien i bruk for å bedre produksjonen og for å kontrollere og kvalitetssikre den og distribusjonen av produktene.
Problemene ble ikke mindre ved at de politiske lederne ignorerte den økonomiske betydningen som verdensøkonomiens øvrige utvikling hadde på Comecon-landene.
Med dette var grunnen lagt til de sosialistiske landenes økonomiske krise. Denne økonomiske krisen ga støtet til politisk og ideologisk krise i partiene.
Dette førte igjen til at det i mange kommunistiske partier ble reist tvil om hvorvidt sosialismen som samfunnsformasjon overhodet kunne realiseres. Noen påsto til og med at utviklete statsmonopolistiske nasjoner, som for eksempel Norge, var mer sosialistiske enn de sosialistiske landene noen gang hadde vært.
Mange av lederne i disse landene gikk i løpet av kort tid over til tradisjonell borgerlig og markedsliberalistisk tenkning. I perestrojkaens navn skulle sosialismen forbedres og gis et mer menneskelig ansikt. Men ideologisk holdningsløshet og ettergivenhet overfor antikommunistiske krefter førte i stedet til sosialismens sammenbrudd.
Dette forsterket ytterligere den økonomiske, politiske og ideologiske krisen i Øst-Europa. Den markedsliberale politikken førte til at store deler av befolkningen fikk enorme sosiale problemer. Massearbeidsløshet, moralsk oppløsning og avskaffelse av etablerte sosiale goder satte utviklingen mange steg tilbake.

Norges Kommunistiske Parti vil avvise at dette var veien å gå. Erfaringene fra Øst-Europa på begynnelsen av 90-tallet viser at de som ville løse sosialismens krise ved å gå tilbake til kapitalismen, i realiteten manglet evnen til å skille mellom kvalitet og kvantitet.

Sosialismens tilbakeslag har ført til svekkelse av de revolusjonære og anti-imperialistiske kreftene. Det har samtidig gitt disse kreftene viktige, men bitre erfaringer.

Vi fastholder at det avgjørende kjennetegnet på et sosialistisk samfunn er at den private eiendomsretten til de viktigste produksjonsmidlene er opphevet og erstattet med felles eiendom til de samme produksjonsmidlene.

Etter kontrarevolusjonen og demonteringen av sosialismen i Sovjetunionen og i de Øst-europeiske land i 1989-1990 ble en rå og vulgær form for kapitalisme gjennomført. Man fikk tilbake gamle klasseskiller og en forverring av levestandarden til arbeiderklassen. Arbeidsledigheten økte og pensjonene falt drastisk. Hele økonomien i Sovjetunionen kollapset og var konkurs i hele 1990 tallet. Spedbarnsdødligheten økte. Levealderen sank for alle med 15 - 20 år. Alkoholisme og rusproblemene ble enorme. Oppløsningen av Sovjetunionen har også ført til lokale kriger mellom tidligere republikker og Russland. Man har fått en sterk nasjonalistisk, rasistisk og til dels nazistisk strømning i folket.

Kommunismen

Når de samfunnsmessige og internasjonale vilkårene er til stede, vil den sosialistiske staten i stadig større grad bli en "overgangsform fra stat til ikke stat." (Lenin). Men denne overgangen er vanskelig. Sosialismen bygges ikke under ”ideelle” forhold. Tvert i mot har det nye samfunnet restene av det gamle kapitalistiske samfunnet i seg og vil inneholde fortsatt mange motsetninger. Grunnlaget er allikevel lagt til det kommunistiske samfunnet. Den første, lavere og innledende fasen er sosialismen. Det er ingen skarp grense mellom de to. Sosialismen vil etter hvert vokse over i kommunismen.
Kommunismen er siste fase til den enhetlige kommunistiske samfunnsformasjonen. Kommunismen er det klasseløse samfunnet der alle produksjonsmidlene tilhører hele folket og alle samfunnsmedlemmer er sosialt helt likestilte. Samfunnet utvikler seg på grunnlag av stadig høyere vitenskap og teknikk. Dvs. et høyt produksjonsteknisk nivå. Det blir rikt nok til å tilfredsstille fullt ut alle fornuftige materielle og kulturelle, personlige og kollektive behov. Under sosialismen skjer fordelingen av samfunnets goder i forhold til den innsats den enkelte yter. Under kommunismen yter enhver etter evne og får etter behov. Det fremste målet er mennesket selv og den allsidige utviklingen av hvert enkelt individ og dets evner. Mange forsøker å forvrenge kommunismen. Alle mennesker som anskaffer seg privat eiendom av hus, bil, forbruksvarer og lignende på bakgrunn av egen arbeidsinnsats og – inntekt skal beholde dette. Anskaffelsen skjer på basis av ikke profitt og utbytting av andre mennesker. Kommunismen ”tar” ikke all eiendom fra arbeiderne som høyrekreftene skremmer med. Det er bare snakk om å avskaffe privat eie av produksjonsmidlene: maskiner, teknologi, naturressurser, råstoffer m.m. I Sovjetunionens lovgivning var arbeidernes eiendom beskyttet.

Arbeidet under kommunismens får en helt ny karakter. Det blir meningsfylt og kreativt, tilpasset den enkelte. Man arbeider ikke for å få lønn for å leve men for å yte sitt til hele fellesskapet. Menneskets virksomhet endres i arbeidsprosessen som følge av den omfattende tekniske omleggingen, innen teknologien og digitale prosesser samt bruk av alle vitenskaplige nyvinninger. Under kommunismen befris menneskets arbeid til siste rest for alt som i tusenvis av år har gjort det til en tung byrde. Fordelingen av de materielle og kulturelle godene blir annerledes. Enhver får etter behov, uavhengig av stilling, av kvaliteten og kvantiteten av det arbeidet hver enkelt yter. Fordelingen skjer ikke etter økonomiske vurderinger. Vil folk da bare nyte og ikke yte? Engels skrev:” Fordelingen i den monn den dirigeres av rent økonomiske vurderinger, vil reguleres av produksjonens resultater, og produksjonen (arbeidet) på si side fremmes best ved ev fordelingsmåte som lar alle samfunnsmedlemmer for høve til å utvikle, ta vare på og utnytte sine evner så allsidig som mulig”. Noen ”intelligente” kritikere stiller ”avslørende” og ”lure” spørsmål. Dersom alle goder fordeles – sier de – vil ikke da alle ha en ny dress hver dag, ja til og med en n y bil? Vi svarer den type forsøk på å bakvaske de kommunistiske ideene: Det kommunistiske samfunnet skal ikke tilfredsstille alle tilfeldige lyster og folks luner. Dets mål, sa Engels, er å tilfredsstille alle menneskers rimelige og grunnleggende behov og sikre sosial og materiell trygghet. Det er langt fra at den vitenskaplige kommunismen krever et asketisk levevis for den mener at målet for den samfunnsmessige produksjon nettopp er å tilfredsstille alle samfunnsmedlemmenes materielle og kulturelle behov. Det kommunistiske samfunnet vil være rikt nok til ikke bare i rikelig monn å tilfredsstille alles behov for mat, klær, boliger og andre nødvendighetsartikler men også å gi dem alt som hører med til å skape et meningsfylt og godt liv for et bevisst og altruistisk menneske. Statsorganenes virksomhet får mer og mer en ikke-politisk karakter. Og gradvis vil staten som en særlig politisk institusjon falle vekk. Med overgangen til kommunismen forvandler staten seg til å bli et rent forvaltningsorgan. Jo flere av dens funksjoner som overtas av folket, desto mindre er det bruk for dens spesielle funksjoner og byråkratiske apparat. Staten erstattes av andre organer som svarer til det nye kommunistiske økonomiske grunnlaget for samfunnslivet. "Bare kommunismen er i stand til å sikre et virkelig fullstendig demokrati. Og jo mer fullstendig det er, jo hurtigere vil det bli overflødig og dø bort av seg selv." (Lenin). For at samfunnsmessig produksjon fortsatt skal fungere og utvikle seg normalt må samfunnet under kommunismen ha en bestemt form for organisasjon. Staten blir ikke avløst av anarki men av et system med selvforvaltning. Dette vil først og fremst bestå av et nett av masseorganisasjoner og kollektive sammenslutninger. På den måten kan man mobilisere alle samfunnsmedlemmenes deltakelse, energi og kreativitet. I framtiden vil vi kunne utvikle andre organer for produksjons- og samfunnsutviklingen. Det er nå opp til befolkningen og ikke lenger opp til kapitalens premisser.
Kommunistene har ingen forestillinger om kommunismen som den endelige avslutningen på historien. Det vil også være i utvikling. Et idealsamfunn kan bare eksistere i fantasiens verden. Kommunismen er ikke slutten, bare begynnelsen på menneskesamfunnets virkelige historie.
Dette er imidlertid ikke det eneste historiske perspektivet for menneskeheten i vår tid. Kommunismen forutsetter en fredelig utvikling og bruk av teknologi og vitenskap.
Greier vi ikke å hindre en ny verdenskrig, vil det moderne vitenskapelige og tekniske potensialet brukes til å sette en stopper for enhver høyere livsform på kloden vår. Som et alternativ til klassekampen vil dét da kunne skje som Marx og Engels omtaler i "Det kommunistiske manifest", med henblikk på andre historiske situasjoner: "...en kamp som ender.... med de kjempende klassers felles undergang.


Kontrarevolusjon og sosialismens forfall i Sovjetunionen

Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen i 1917 innledet en helt ny fase i menneskehetens sivilisatoriske utvikling. For første gang skaptes betingelsene for opphevelsen av klassesamfunnet, som til nå hadde eksistert på grunnlag av menneskers utbytting av mennesker.

Mens de kapitalistiske produksjonsforholdene utviklet seg i føydalismens skjød, stod arbeiderklassen ovenfor en helt annerledes vanskelig situasjon hvor den selv måtte utvikle sine produksjonsforhold og produksjonsmåte. Menneskets subjektive bevissthet fikk en større betydning enn noen gang tidligere i historien. Byggingen av sosialismen på veien til det klasseløse samfunnet, kommunismen har derfor med nødvendighet ikke kunnet følge en rettlinjet vei, men hele tiden vært avhengig av korreksjoner. Noe som stiller store krav til partiet, arbeiderklassens avantgardes evne til åpenhet om egne feil og evne til kritikk og selvkritikk. Kort tid etter den sosialistiske oktoberrevolusjonen, tvang de konkrete historiske forhold den nye sosialistiske staten av arbeidere og fattige bønder i ta flere steg tilbake og i betydelig grad gjenopprette kapitalistiske relasjoner ved å innføre ((ny økonomisk politikk» (NEP). Etter perioden med NEP, fram til Hitler-Tysklands angrep i 1941 var et nytt grunnlag for sosialismen lagt, med innføringen av 5-årsplaner og utbygging av den sosialistiske eiendomsretten. Til tross for store menneskelige omkostninger og alvorlige feil, ble det oppnådd store resultater, ikke bare ble grunnlaget for Sovjetunionens forsvarsevne styrket i

imponerende grad, men det ble også rom for vekst i den materielle og sosiale standard.

Bakgrunnen for den radikale og raske omleggingen av partiets kurs tidlig på 30-tallet må ikke glemmes. På 1920- og 30-tallet vokste fascismen fram som en særlig aggressiv form av imperialismen, som oppmuntret av de gamle imperialistmaktene på ny truet Sovjetunionens eksistens. ( Vi ligger 50 -100 år bak de framskredne land. Vi må legge denne distansen bak oss på 10 år. Enten gjør vi det, eller også blir vi knust.» uttalte Stalin 4. februar 1931). Angrepet på Sovjetunionen kom 22. juni 1941. Etter krigen gikk byggingen av sosialismen inn i en ny fase. Dette økte. behovet for en avklaring i synet på de økonomiske lover for sosialismens utvikling. Oppgjøret med trotskistene og Bukharin-fløyens økonomiske teorier hadde ikke ført til et omforent syn i partiet og behovet for en avklaring ble ikke fult ut erkjent da andre viktige spørsmål tvang seg på. Tidlig på 50-tallet ble det tatt initiativ for å bøte på dette etter grundige diskusjoner som involverte ledene sovjetøkonomer, til å utgi en relativt omfattende lærebok om temaet. Det ble ført lite produktive konfrontasjoner mellom flere ulike teoretiske politiske strømninger hvor bl.a. tidligere venstreopportunister var blitt markedstilhengere og hvor markedsmotstanderne var motstandere fra ulike og splittede ståsteder. Stalin var i fremste linje og grep inn i den interne debatten. Han gikk mot markedsreformer, samtidig som han tok et oppgjør med faren for subjektivisme og voluntarisme som lett kunne utvikle seg ved en mangelfull forståelse av verdilovens virkning og betydning under byggingen av sosialismen og kommunismen.

Han kritiserte de ulike umarxistiske fordreininger av verdiloven og en utbredt mangel på dialektisk forståelse. Etter Stalins intervensjon og artikkelen ”Sosialismens økonomiske problemer” fra 1951 og senere utgivelsen av ”Lærebok i politisk økonomi” skulle man tro at et solid teoretisk grunnlag var lagt. Men flere ledende kommunister og økonomer beholdt sin uvitenskaplige og udialektiske forståelse. Årsakene lå først og fremst i den småborgerlige påvirkningen innad i partiet. Måten den ble forsøkt bekjempet på var mangelfull og ga ikke nødvendige resultater.

Det var under Stalin lange tid som partiets leder at Sovjetunionen ble bygget og hvor man hadde de største økonomiske fremgangene. Ettertiden viser hvilke katastrofale konsekvenser undervurderingen av klassekampperspektivet og betydningen av arbeiderklassens ledende rolle skulle få.

Den 20. partikongressen til SUKP (1956) ble et vendepunkt som styrket høyrefløyen.

Khrustsjov la i sin ”hemmelige tale” alle fortidens feil over på Stalin. Han la opp til å demonisere ham tidlig i talen ved bla. å antyde at han eller hans menn stod bak mordet på Kirov som var partileder i Leningrad (at Khrustsjov må ha visst at dette ikke var riktig er godt dokumentert i dag). Høyredreiningen førte etter hvert til en økonomisk politikk som svekket det sosialistiske eierskapet og den sentral planleggingen, og fremfor alt lot være å utvikle en arbeiderklasse som kunne spesialisere seg, og utvikle sine evner til å delta i organiseringen av arbeidet, kontrollere produksjonen fra topp til bunns og sørge for at planindikatorenes hensikter ble realisert.

På den 22. kongressen til SUKP (1961) ble det foretatt mange nye feilaktige vurderinger som bl.a. førte til tesen om ”hele folkets stat”. SUKP var nå et ”parti for hele folket”. Denne utviklingen bidro til endring av partiet sosiale sammensetning helt til SUKP ut på midten av 80-tallet nesten ikke lengre var å regne som et arbeiderparti. Partiet mistet sin revolusjonære kraft. Nikita Khrustsjovs fall som leder, dels som følge av hans egenmektighet og impulsive og inkonsistente politikk som stort sett førte til dårlige resultater og som skapte motsetninger 1 forholdet til hans støttespillere, styrket for en tid en riktigere kurs i synet på bl.a. den antimonopolistiske strategien, men den formalistiske tesen om "hele folkes stat" bestod. Likeså den katastrofale tesen om opphevelsen av klassekampen og omvandlingen av SUKP til ”hele folkes parti”. Stadig mer markedsinspirerte reformer og utvidelsen av bruk av markedsmekanismer styrket grunnlaget for en mer og mer høyreopportunistisk utvikling. Utover 70-tallet ble effekten av den feilaktige kursen tydeligere med økende korrupsjon og svart økonomi som følge. Personer med egen karriere som viktigste mål slapp lett inn i partiet og ungdomsbevegelsen. Folket opplevde partiet mer og mer som fremmed, bestående av pamper og underordnecle, og ikke av likestilte kommunister. Folket med arbeiderklassen i spissen var etter hvert ikke lengre herskerne men ble mer og mer underlagt et herskende parti.

Den praktiske utøvelse av politikken ble mer og mer fjern fra de offisielle proklamasjonene, nedgangen økte i industriproduksjon en og i jordbruket parallelt med at behovet for å tilfredsstille de sosiale, behovene økte.

Gjennom perestrojkaen og reformeringen av det politiske systemet i 1988 degenererte Sovjetsystemet til et borgerlig parlamentarisk system med begrenset utøvende og lovgivende funksjon og med en underminering av retten til å trekke delegatene til ansvar ved å tilbakekalle dem i valgperioden. Sovjetdemokratiet ble svekket.

Alt ble lagt åpent for kontrarevolusjonen som førte til enorme økonomiske ulikheter, kraftig tilbakegang i samfunnsøkonomien og til en sosial og demografisk katastrofe.

Betegnelsen "kollaps" i forbindelsen med Sovjetunionens og det sosialistiske verdenssystems fall er lite dekkende for hva som skjedde fordi den undervurderer styrken av den kontrarevolusjonære aktiviteten og betydningen av den sosiale basisen den utviklet seg fra.

Kontrarevolusjonen var ikke et resultat av en imperialistisk militær intervensjon, men kom innenfra; fra kretser i toppledelsen i det kommunistiske parti (SUKP). De indre faktorene oppfatter vi som de viktigste årsakene. Uten dermed å undervurdere den langsiktige virkningen av den imperialistiske innringingen, den kalde krigens kapprustning og dens mangeartede innblandinger. Det var likevel den indre svekkelsen som gjorde kontrarevolusjonen mulig. De sunne kommunistiske kreftene som reagerte i den siste fasen av utviklingen, på den 28. partikongressen (1990), maktet ikke i tide å avsløre Gorbatsjov og Sjevardnadze klikkens forræderi og å organisere en revolusjonær motreaksjon fra arbeiderklassen.



Opphavsrett tilhører NKP © 1998-2014
Bergens Arbeiderparti av NKP, Torborg Nedreaasgate 20, 5006 Bergen
Organisasjonsnr: 979 874 782
Telefon: 55 32 74 89 / 922 13 057
E-post: kontakt@bergenkommunist.no