Den vitenskaplig-tekniske revolusjonen, særlig innen våpenteknologien, har ført til at overgangen fra kapitalismen til sosialismen bare kan skje ved at verdensfreden kan sikres. En ny verdenskrig vil umuliggjøre utviklingen fra kapitalisme til sosialisme.
Menneskeheten er nå stilt ovenfor to muligheter: Enten å bruke de vitenskaplige framstegene til materiell, sosial og åndelig berikelse for alle, eller til å ødelegge hele jorden. Aldri har mulighetene vært større for en positiv utvikling for alle mennesker. Heller aldri har vi vært mer truet av tilintetgjørelse.
Norges Kommunistiske Parti ser spørsmålet om krig eller fred som det helt overordnede i forhold til alle andre spørsmål i vår tid. Det er derfor viktig å skaffe seg innsikt i årsakene til krig.
Både den første og andre verdenskrigen, opprustningen og forberedelsene til en tredje krig har de samme grunnleggende årsaker: imperialismens og monopolkapitalens hensynsløse streben etter profitt.
Under alvorlige økonomiske, sosiale og politiske kriser i kapitalismen øker krigsfaren. Kapitalismens lovmessighet fører til høykonjunktur – kriser – krig. Bare i løpet av det 20. århundre har kriger krevd over 100 millioner menneskeliv og ført til enorme lidelser og materielle ødeleggelser.
Den ujevne og ulike økonomiske utviklingen i kapitalismen fører til at styrkeforholdet, økonomisk og militært, endres. Dette skjerper motsetningene mellom dem på alle områder.
Etter 2. verdenskrig har det utviklet seg tre ledende imperialistiske makter: USA, Europa og Japan. Disse maktenes industri- og finansmonopoler sloss for avsetningsmarkeder, investeringsområder og olje- og andre råstoffkilder. Samtidig konkurreres det om herredømme på det vitenskaplig-tekniske området.
En stor fare for krig er de økende nasjonale og etniske motsetningene når de ikke løses på en gjennom likeverdighet og gjensidig respekt ved forhandlinger. Kløften mellom den rike og fattige verden har også potensial i seg til væpnede konflikter. Imperialismen spiller aktiv på alle disse motsetningene for å splitte og herske.
Kampen mot videre integreringsforsøk av Norge i den imperialistiske verden, gjennom EU og NATOs nye angrepsstrategier, er en kamp for freden. Det er en kamp for økt nasjonale selvstendighet og uavhengighet. Det er en kamp for folkestyre mot kapitalmakt og militarisme.
Verdensimperialismens ledende kraft er USA. Høyrefløyen i USAs monopolborgerskap er den internasjonale reaksjonens hovedkraft. Den har globale egeninteresser og trosser FNs vedtak når det passer og neglisjerer verdenssamfunnets behov for samarbeid og fred. Om det gjelder truer og presser USA også sine allierte til underdanighet og til å delta i USAs og NATOS kriger på fremmed jord. Etter at de europeiske stater som forsøkte å utvikle det sosialistiske samfunnet ble demontert i 1989-1991, har det politiske og militære styrkeforholdet i verden forskjøvet seg i imperialistmaktenes favør. Større deler av verden er gjort til interessesfærer for USA-imperialismen.
Monopolkapitalismen som presser fram sterkere våpenproduksjon, de militære lederne, toppene i statsbyråkratiet, de som forvalter og sprer ideologien (media) og militærforskningen, smelter sammen og danner det ”Militær-Industrielle Kompleks” (MIK). MIK, som selv president Eisenhower advarte mot i 1950-åra, utgjør de reaksjonære kreftene i USA og som støtter alle andre reaksjonære krefter i verden. Disse kreftene representerer samlet den største krigstrusselen i dag.
De aggressive kreftene i USA og NATO vil skru historiens hjul tilbake. De klarte å utnytte oppløsningen av de sosialistiske statene i Øst-Europa og står bak kontrarevolusjonen for å gjeninnføre kapitalismen. Imperialismens sanne vesen er samspillet mellom de økonomiske, politiske, militære og ideologiske kreftene rettet mot alle land som vil befri seg fra kapitalismen, bygge det sosialistiske samfunn og alle revolusjonære og nasjonale frigjøringsbevegelser.
Den nukleære tidsepoke krever en ny tenkning på alle områder. Det å sikre verdensfreden har alltid vært arbeiderklassens viktigste historiske oppgave. Et ragnarok vil tilintetgjøre alle. En verden uten arbeiderklassen er en verden uten sosialisme. Derfor må vi bryte med alle fordommer og gamle forestillinger som ødelegger kampen for freden. Fred er et klassespørsmål og ikke utopisk pasifisme. Også kommunister er for kompromisser som realistisk tjener fredens sak. Kompromisser som bygger på likeverd og gjensidig respekt for alle nasjoner og folk, ikke ensidig til fordel for imperialismens militarisme. I atom- og vannstoffbombenes tidsalder er krig ikke ”politikkens fortsettelse med andre midler”, Den er slutten på all politikk, ja vår eksistens. Dagens nasjonale og internasjonale tvister og sikkerhetsspørsmål kan bare løses gjennom avtaler og med politiske midler.
Enhver våpenproduksjon og opprustning er store hindre for materiell og kulturell velstand for flertallet av befolkningen i verden. Alle ressursene må settes inn for å løse de enorme lidelsene for halvparten av jordens befolkning som sykdomsepidemier, naturkatastrofer, sult, analfabetisme og forurensninger, påfører dem. Våpnene dreper allerede før de blir brukt.
Fred og nedrustning er en forutsetning for å løse grunnleggende sosiale og økonomiske problemer i hvert enkelt land og globalt.
Kommunistene mener at forholdet mellom stater og nasjoner må bygge på:
Den viktigste forutsetning for å skape en verden uten krig er at opinionen hindrer at våpen og militærstrategiske installasjoner plasseres ut i verdensrommet og at opprustningen på jorda opphører. Det må skjerpes til kamp mot USAs rakettskjold i rommet og vi må forhindre a radarer til denne teknologien plasseres i Tsjekkia og raketter i Polen. Det er en tragedie at de tidligere sosialistiske land er blitt de mest reaksjonære løpeguttene til USA og NATO. Disse landenes inntreden i EU tjener ikke arbeiderklassens økonomiske, sosiale eller anti- militaristiske mål.
Forsvarsbudsjettene i USA, Nato og ikke minst i vårt eget land må kuttes og ikke lenger brukes til høyteknologisk utvikling i våpenkappløpet. Vi maner alle stater til å bygge videre på tidligere, og å opprette nye, avtaler om nedrustning bl.a. sluttdokumentet fra Helsinkikonferansen (1975) og de etterfølgende konferansene. Vi trenger en balansert gjensidig nedrustning. Viktige skritt er:
Norge må konsekvent støtte ideene som er grunnlaget for FNs charter og andre internasjonale avtaler om nedrustning og fred. Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk må tjene avspenning og nedrustning. Som det er i dag handler er Storting og regjering ikke i pakt med det norske folks fredsønsker. Vi har sett det i deltakelsen i krigen mot Jugoslavia – ”E of F” - og i kampene i Afghanistan. Norges bidrag i ISAF-styrkenes krig i Irak er også et brudd på vår opprinnelige sikkerhetspolitikk. Norge må aktiv ta avstand fra NATOs nye ”out-of area” strategi der Norge må delta i USAs kriger rundt i verden under dekket av bl.a. kampen mot internasjonal terrorisme. Det norske folk må nå se i øynene at vår allierte USA er i dag verdens største statsterrorist med følge for sitt eget folk og andre stater, nasjoner og minoriteter som krysser imperialismens interesser.
NKP vil samle alle progressive og fredsskapende krefter til forsterket kamp for denne politikken. Nordahl Grieg skrev i 1936: ”Freden, Beslay, må være det mest hvileløse i verden”.